The Wunderkind

“Her er glassmasken din, ta den på. Nikk. Smil. Ikke protester. Følg reglene. Følg standarden. Fint, nå er du perfekt. Slik vi foretrekker deg. Bare fortsett slik. Ikke tenk, da blir du stygg. Det er galt å si i mot oss.”

Hva som foregår inne i ditt hode, mitt hode, hodet hans eller hennes det kan vi vel aldri helt vite. Hva som er rett og galt kan vel diskuteres, men noen har allerede gitt seg selv makten til å definere det. I dag blir vi fortalt hva som er rett, hva er galt og hvordan vi aller helst bør tenke, takle hverdagen og leve. Likevel står det tusenvis av mennesker og hopper rett foran øynene på deg og roper: ”Vi er bare mennesker, du har lov til å feile!!” Men vi har blitt lært at feil skal vi ikke ha noe av. Vi liker ikke feil. Vi liker det perfekte - det rene. De som hopper er de gale, du kan ikke stole på slike frie mennesker som godtar feiltakelser. De godtar at du er annerledes, for all del skygg unna!

Å greie ut i det vide og det brede om seg selv er farlig. Du vet ikke hvordan de kommer til å reagere. Kommer de til å akseptere deg? Vil du virkelig risikere å knuse glassmasken din? Ren, perfekt mot ditt eget ansikt. Du har fregner! Tenk deg om. Tenk deg så skuffende for alle rundt deg, at du ikke er perfekt. Tror du virkelig de vil ha noe mer med deg å gjøre da? Vi har ikke råd til feil, du har bare denne kroppen en gang. Har du virkelighet samvittighet til dette?

Du kan bare glemme å lage din egen glassmaske, den får du utdelt når du blir født. Det er forskjellige masker som er organisert etter hvilken omgangskrets du har, hvor mye penger familien din har og hvor bra utdanning du skal skaffe deg. Så å legge ned masken vil sees på som et sosialtselvmord. Så ikke si noe, bare nikk og smil. Du er perfekt med masken, ikke tenk på noe annet.

Hvis du nå vil være så dum, så egoistisk og kaster denne masken er du fortapt. Selv om bare skaden er en ripe og skit er du fortapt. Adjø, din tid er over. Du er en hopper nå. Det er klart du ikke spretter og har like bra spenst som resten av flokken. Du har jo så vidt begynt. Usikker og redd, som et barn forlatt på Oslo S en lørdagskveld. Dum er du og, du vet at hoppere ikke har sikkerhetsnett? Ikke hjelm eller knebeskyttere heller. Ikke engang regler for hvordan du skal være, du må være deg selv. Æsj.

Så hva har du tenkt å gjøre nå? Du hopper, greit nok du er plassert bakerst, har den dårligste spensten og vet ikke helt om du tør å bruke stemmen din helt enda, men du hopper. Innrøm det, du liker det. Å hoppe.

Idiot, du er ikke perfekt. Du godtar feil. Du har knust glassmasken din, hvorfor? Slik at du kan fortelle hva du egentlig tenker, mener og føler? Er det virkelig verdt det? Du har fregner!

Jeg kan ikke huske å ha gjort noe annet enn å hoppe. Greit nok at jeg har hoppet ganske dårlig, og det har ikke kommet et eneste ord fra min munn, men jeg har alltid vært der. I flokken, ofte bakerst litt usikker og redd. Ikke alltid jeg spretter, men jo da du kan definitivt se meg bumpe litt opp og ned der bak.

Så pust ut, du er bare et menneske. Du har lov til å feile, det er det som gjør deg så menneskelig. Så levende. Så hvis du tar en titt på alle rundt deg kan du se at de fleste av oss har fregner.

De fleste av oss har gjort mye som har gjort oss glad, vi har også gjort en masse vi angrer på. Men la oss fokusere på det som har gjort oss glade, det som har gjort hverdagen litt lysere, enten det er en person, trening, musikk, bøker, tegning, noe du har oppnådd.

Jeg er bare 19 år og en del vi kanskje si at i løpet av mine 19 år har jeg ikke kunne ha gjort så veldig mye, eller opplevd så veldig mye. Noe som blir helt feil å si, for 19 år er fremdeles et helt liv, selv om det er et kort et. Dessuten er det ikke alle som engang får oppleve 19årsdagen sin heller. Så joda, i løpet av 19 år har det skjedd en masse, og jeg har gjort mye.

Alt jeg har gjort, som har gjort meg glad har jeg vært forberedt på å gjøre resten av livet. Noe som man skjønner etter hvert at ikke er mulig. Enkelte ting kommer jeg aldri til å gjøre igjen, noe som gjør meg trist. Men jeg har jo allerede gjort det, trenger jeg virkelig å gjøre det igjen? Vil jeg egentlig gjøre det igjen ? Noen ting hører med til å finne ut hvem man er, og hvordan man ønsker å forholde seg til virkeligheten, men kanskje det likevel er en del av deg og du burde gjøre det resten av livet.

Jeg gikk på ballettskolen før, det vil si jeg danset hip-hop, jazz ballett, ballett og moderne dans. Jeg elsket å danse, eller jeg elsker å danse. Men jeg sluttet, jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg trodde vel jeg ikke hadde det som skulle til for å bli flink, og når jeg ser tilbake så hadde jeg jo det. Jeg var for redd. Så dansetimene tok slutt, jeg savner det den dag i dag, og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde sluttet. Men ville jeg ha hatt like mye glede av det om jeg hadde fortsatt? Ville det vært en av mine sterkeste lidenskaper den dag i dag? Eller er det nok at jeg allerede har gjort det og opplevd det, hvordan det er og hvordan teknikken kjennes ut i min egen kropp? Jeg vet ikke.

Om det var riktig valg av meg å slutte med dans, tviler jeg på, men de årene er ingenting jeg kan løpe tilbake i tid og forandre på. Alt blir bare verre om man ser tilbake og ikke fremover.

Så var det alle de tingene jeg gjerne skulle ha gjort, men var for redd for å prøve. Ting som jeg alltid har syntes har sett kult ut og at det er verdt å risikere livet for å bli god i det. Det var sikkert en del av jakten på meg selv, men likevel. Enn om jeg bare hadde vært modig nok til å lære meg noe nytt, noe som bare var helt sinnsykt stilig. For en del år siden var det ikke mulig å bevege seg ut i noe nytt alene, det kunne du bare gi opp. På grunn av dette beveget verken jeg eller mine nærmeste venner seg ut av det allerede kjente området. Vi begynte ikke med noe nytt. Dessuten så var det ikke mulig å prøve seg på noe nytt, fordi så mange andre så oss prøve og feile. Som dengangen ville vært verdensundergang.

Jeg var likevel innom ganske mye, for alle vil jo være skikkelig flink til noe. Siden jeg ikke var så flink på skolen fant jeg ut at det må jo være noe i denne verden, i dette livet, jeg faktisk har talent for. Så jakten startet, for meg selv (veldig modig gjort, men ingen visste om det så det var liksom greit). Jeg var innom blant annet maling og tegning – ting jeg alltid har hatt interesse for, og syntes er morsomt. Jeg prøvde så mye forskjellig, og kan det i dag bare halvveis. Kan litt om alt. Så bortkastet. Om jeg bare kunne ha gjort èn ting ordentlig og gjennomført det, vært så flink at jeg kunne ha gjort det resten av livet og lyktes.

Sånn ble det ikke. Så hva i alle dager skal jeg finne på nå. Joda jeg må vel bli sikkelig flink til noe. Man ender nemlig opp med å føle at man ikke kan noen verdens ting skikkelig godt, bare litt om alt. Så jakten er ikke ferdig. Trikset er å finne noe man virkelig liker og konsentrere seg bare om det. Du kommer ikke til å bli flink med mindre du øver. Det gjelder alt.

Alt jeg har gjort, har jeg allerede gjort. Ja jeg kunne ha gjort så mye annerledes og bedre og kanskje fortsatt, men sånn ble det ikke. Man feiler, man lærer, man lever, man vil lykkes. Så når den dagen kommer, at jeg skjønner jeg kan noe, at jeg føler at jeg virkelig kan noe så skal jeg si ifra, er det håp for meg, er det håp for deg.

Hvis du vil danse, så dans.

Jeg trenger penger, eller jeg trenger mer penger. Derfor har jeg som mange andre skaffet meg en sommerjobb. En jobb der det eneste som betyr noe er lønninga du får etterpå. Hva man gjør er ikke så alt for nøye, pengene veier opp for det uansett – spesielt når man er så ung som meg.

Jeg skaffet meg jobb på namdal sykehus på renholdsavdelingen. Ja, jeg vasker. Kan ikke si at det er spesielt givende, morsomt eller kult, men det blir penger av det.

Som vasker befinner jeg meg neders på sykehusnæringskjeden. Alle andre er over meg, til og med portørene og gartnerene synes at de fortjener å heve seg over meg - jeg vasker jo bare på sykehuset. Jeg har bare den lille ubetydelige stillingen som vasker, og jeg er nesten ikke verdt å hilse på i sykehuskorridorene. Det er klart noen sier hei eller sender et lite smil, men de er også helt nederst. Vi må jo støtte opp hverandre i denne tøffe hverdagen, vi har en tøff jobb og trenger en litt koseligere atmosfære!

Nei, men seriøst. Det er klart at det er ikke mange som hilser på mennesker man ikke kjenner, tingen er at iført sykehusuniformen er vi en hel dunge mennesker som jobber under samme tak. Og da hilser man tydeligvis på hverandre uansett om man ikke kjenner hverandre - med mindre du hopper rundt med en mopp.

Så ikke nok med at jeg er most neders i næringskjeden – ja most, ikke kom her å tro at å ha en flokk med sykepleiere og leger, overleger og kantineansatte over seg er spesielt lettvektig, de er ikke alle sylfider – så finnes det så å si ingen der nede i u-etasjen på psyk. å snakke med. Joda det går fori en og annen innimellom og kanskje sender et hei, men hvis de har en dårlig dag får jeg bare et surt blikk – jeg er jo iveien.

Så på slutten av dagen, dvs klokken nærmer seg halv 2 og jeg vrenger av den sexye uniformen som forresten er blå, kjenner jeg en sterk indre følelse. Jeg må snakke med noen, og det NÅ! Så resten av ettermiddagen går munnen i ett sett. Jeg tror egentlig det er sunnere og snakke litt gjevnt utover hele dagen, og ikke ha en lang pause for så å eksplodere med snakk senere. Så vær glad du får snakke på jobb. Det holder liksom ikke med en liten dose hei og hallo i korridorene.

Så dagene suser forbi, jeg vasker gulv, snakker med så å si ingen der i underetasjen på Namdal Sykehus. Det plager vel igrunn ikke meg, siden jeg bare er der i en måned. Og når det er ingen der så er iPoden en god ting å ha. Jeg kan ikke si jeg sliter meg ut me vaskinga, noe som er vel og bra. Lønninga er jo fin, og jeg har ikke et hemmelig behov for å bli sett av de over meg. Egentlig så bryr jeg meg ikke, men jeg befinner meg virkelig neders på næringskjeden, og det virker ikke som at jobben jeg gjør ikke er så viktig. Hygiene, at det rent. Kanskje de har rett, er jo ikke så viktig at et sykehus er rent…

1. Jeg har bursdag snart

2. nananaaa.. My little Decoy, ja sangen står på repeat

3. jeg gleder meg til å flytte

4. vann er utrolig godt

5. abusing you, my little decoy - klinger fortsatt bra

6. jeg er veldig glad for at jeg fikk 6 på bokmål eksamen

7. senga mi er utrolig god

8. det regner enda

9. vgs er endelig over - tar litt tid før den tanken fester seg gitt

10. jeg må virkelig rydde rommet

11. .. decoy nanana

12. gleder meg til å flytte

13. på tide å skifte sang

14. So what did you think I would say? No you can’t run away, no you can’t run away - ups sang kanskje litt høyt der

15. lurer på om jeg burde skru ned volumet

16. meh, da hadde sikkert noen sagt ifra

17. jeg er egentlig litt sulten, men har ikke lyst på mat

18. jobb på mandag

19. jeg flytter snart - heldigvis

20. senga begynner å se veldig fristende ut

21. Can’t keep my heart from singing along to the sound of your song - tror jeg kan synge om jeg holder volumet på dette nivået

22. denne sangen er utrolig pen, jeg liker den

23. jeg er litt trøtt

24. ok, nå vil jeg vekk herifra

25. skulle ønske jeg kunne sette meg ned å lese bok nå, men da sovner jeg sikkert

26. dance,dance - kan fortsatt synge litt med dette volumet - misery loved mee

27. nå vil jeg sove

28. I only want sympathy in the form of you crawling into bed with me - ble litt høyt der ja

29. au

30. nei nå må jeg legge meg

31. jeg må virkelig finne noe annet å skrive om snart

Ja, det skjedde meg også. Tok sin tid, men endelig fikk jeg også denne opplevelsen – og flere skal det bli. Joda, jeg har vært litt treig til å skrible det ned og poste nyheten på bloggen, men bedre sent enn aldri.

Det hele skjedde lørdag 14. Juni. Dagen begynte med regn i Norges hovedstad – Oslo. Det var ikke spesielt varmt heller, og det øste ned. Dagen før hadde jeg hatt muntlig eksamen og var derfor litt stressa og klarte ikke å ta det helt med ro denne lørdagsmorgenen. Flyturen nedover på fredagskvelden hadde heller ikke vært spesielt gøy siden jeg enda var stressa over eksamen og det hadde virkelig ikke gått opp for meg at jeg var ferdig, done, finito. Så at det skulle regne denne dagen satte liksom prikken over i’en – det var ikke over, jeg blir aldri ferdig, jeg kommer aldri tilå få slappet av.

Lørdagsformiddagen ble derfor brukt inne, i håp om at det skulle slutte å regne slik at denne første gangen skulle bli litt spesiell - ja jeg håpet at det skulle bli perfekt.

Men joda, det sluttet å regne engang utoverdagen. Jeg la ikke engang merke til det, men jeg følte meg lettet over å se den blå himmelen og solen som varmet opp Oslo og tørket asfalten regnskuren som hadde holdt på i flere timer.

Asfalten ble tørr og det ble tid for å dra. Siden det var lørdag, og jeg befant meg i Oslo var det mennsker overalt. Det begynte å bli varmt, men det var likevel en kjørlig vind som gjorde været perfekt for denne opplevelsen. Ikke for varmt, ikke for kaldt. Jeg gikk innom en butikk på vei til bussen for å anskaffe en is. Det er jo sommer, is er derfor en del av hverdagen.

Like etter kunne du finne meg på en overfull buss. Som i bunn og grunn ikke er noe spesielt og for all del ikke sjeldent, men likevel å stå klemt inne i en buss med mange mennesker jeg aldri kommer til å få se igjen er en opplevelse det også.

Så snart jeg endelig kom meg av hadde det blitt varmere og det var nesten ikke skyer å se på himmelen. Det kriblet i magen, som jeg gledet meg. Klokka begynte å nærme seg halv 4 med stormskritt, og jeg visste jeg ikke kom til å komme helt tidsnok, men pyttsann dette skulle bli fantastisk uansett. Det skulle mye til for å ødelegge dette.

Mot Frognerparken med stormskritt, solen skinte og jeg fikk litt småpanikkglede i meg da jeg hørte begynnelsen på Let The Flames Begin. Så var jeg endelig inne på Norwegian Wood, og det eneste jeg hadde i hodet var å komme meg bort til scenen. Refrenget satte i gang for fult da jeg så Paramore på scenen. Energibomben Hayley Williams hoppet rundt på scenen – den lille jenta på 19 år, orange hår og med en stemme så bra at du blir forelsket. Tiden suste forbi og på slutten av tredje sang - stop this song – ropte Hayley ”WE ARE PARAMORE!!”, og jeg fikk bekreftet at dette ikke var en drøm, dette var virkelig og med gåsehud fra top til tå fikk jeg en kaldpils i handa og tok av.

Min første festival opplevelse – ja, jeg vet mange ikke syes det er en festival fordi man ikke ligger i telt på Norwegian Wood og alt det der, men likevel . Festival-blomsten min ble plukket på Norwegian Wood, 14. Juni 2008. Æren går til Paramore!

Som sagt har jeg muntlig eksamen på fredagen. Datoen er fin: den trettende, sammen med dagen - en fredag  blir dette spennende. Jeg kom opp i matte. Heldig er vel ikke noe som står under beskrivelsen av meg. Men hey, xkcd tenker på meg !

Snart er det muntligeksamen, fredag den 13. skjer det.

Snart er jeg ferdig med vgs for alltid! Farvell Olav Duun!

Snart flytter jeg for meg selv, jeg drar min vei. Endelig.

Snart skilles våre veier, og jeg ser mest sannysnligvis nesten ingen av dere igjen. (før noen arrangerer reunion om 5-10 -15 år)

Snart er det bare jeg som bestemmer. Bestemme alt, ned til den minste detalj.

Snart skal jeg få slite øknonomisk på egenhånd.

Snart blir alt så mye bedre.

Snart sitter jeg alene på en hybel i Trondheim og kjenner følelsen av å måtte klare seg selv. Det er jeg som bestemmer alt i mitt liv. Det er bare meg og mine ting…

Jeg kan ikke beksrive hvor mye jeg gleder meg - det kribler i magen.

Kjærlighet trenger ikke være lykkelig, og alle par har det ikke like bra. Men det kan vi snakke om en senere dag, nå vil jeg se litt på de sprudlene menneskene som svever rundt på en rosa sky.

Kjærestepar. Du finner dem så og si over alt. Forskjellige typer som har blitt sammen, to har gått sammen til ètt par. Et par, med dobbelt så mange meninger, oppturer, nedturer, gleder, minner og lykke.

To personligheter som av en eller annen grunn ble forelsket, og som bare vil eksistere for hverandre. Romantikken spirer. Disse to personlighetene trenger ikke være like eller dele de samme meningene, det er bare noe som sier klikk/pang/bonk og man faller pladask.

Kjærlighetspar dukker opp overalt, det ene paret lykkeligere enn det andre. Det oser kjærlighet, flørt og lyst. To mennesker som er så opptatt av hverandre at hva som skjer ellers er et fjernt minne. Det er bare de to som eksisterer i denne rosa bobblen som svever på en rosa sky til det fjerne land av melk og honning.

Vi som sitter igjen på bakken mens alle de rosa skyene svever inn mot evigheten vil nok omsider synes at det hele er ganske kvalmt og teit. Et snev av misunnelse legger seg på nervene og du føler det mer ensom enn vanlig. Du trenger ikke ville ha en kjæreste eller ville være forelsket, men noe i deg lengter etter det likevel. En lengsel etter denne ene personen som kjenner deg bedre enn deg selv. Denne ene personen som alltid er der, som elsker deg, og som gjør alt for deg. Denne personen som lengter etter deg hver dag, og som rett og slett ikke klarer å tenke på noen andre enn deg…

Når du da ser mennesker i denne ekstasen, denne forelskelsen, virker verden et grusomt sted og du finner alle grunner til hvorfor du ikke svever på en rosa sky. Konklusjonen blir som oftest at alt er din feil og at du kommer til å leve alene til du dør med et vagt håp om at prinsen kommer og redder deg, eller at du rett og slett bare ikke er bra nok for noen og gir helt opp.

Kjærestepar på rosa skyer. Rusa på kjærlighet. To mennesker så opptatt av hverandre, så blinde, så lykkelige. Så heldige de er.

Så utrolig kvalmt. Jeg og vil sveve på rosa sky.

Det er vår- heldigvis. Vi kjenner alle til våren, og hvordan man begynner å oppføre seg annerledes, de med kjærester blir ofte single på denne tiden av året, og de single blir ofte en del av et par. Noen forblir single, og andre par holder sammen tiltross for at man får øynene opp for mye nytt. Vi liker nytt. Det vi også liker, er et eventyr med en lykkelig slutt. Ja, folkens klisjé - la oss snakke om kjærlighet.

Vi hører det over alt, vi tenker på det og vi aner ikke hvor vi skal begynne. Kjærlighet. Men finnes det bare èn “the one” for alle, eller har vi kapasitet eller vilje og lidenskap nok til å tillate oss å fortsette jakten om “the one” ikke vil ha oss eller vi ikke klarer å finne vedkommende - er det flere der ute som kan være den eneste for deg?

Det er nok kjærlighet over alt, om du vet hvor du skal lete, men har mennesket kapasitet til å takle enda en “the one” for kanskje tredje eller fjerde gang? Om den “eneste” for deg ikke vil ha deg, eller ikke klarer å oppfylle kravet du har om en perfekt kjæreste og bare gir opp. Vi kjenner alle til “det er ikke deg, det er meg”. Kan godt hende det, det er deg, og ikke meg det er noe galt med.

De som har blitt knust av en de elsker - eller trodde de elsket - vet at det er det vondeste og det værste som finnes i hele verden, men ja de fleste kommer over det til slutt og kan gå videre. Men hva med de som ikke klarer å komme over det, eller har blitt så redd for kjæresterier at man helst tilbringer livet alene, enn å bli knust flere ganger?

Det er en skremmende tanke, at det bare finnes èn for hver av oss. Hva skjer når den ene ikke vil ha deg da? Kan du bare legge deg ned å dø, eller leve resten av livet i håp om at denne ene kommer tilbake til deg ? Jeg liker ikke tenke på at det finnes bare èn perfekt mann for meg, for jeg har ikke lyst til å sitte alene i årevis fordi den “eneste” fant ut at en brunette kanskje hadde vært bedre. Men jeg vil heller ikke bare ha korte forhold der alt bare er en flørt man blir ferdig med i løpet av noen uker. Jeg - som de fleste andre - vil ha eventyr slutten min. Ja, klisjé, og man kan tro det aldri skjer, men det er det vi alle drømmer om. En perfekt slutt på letingen, og en fantastisk begynnelse på et langvarig forhold.

Men, hvis det bare finnes èn, er det ikke sikkert han vil ha meg, det er ikke sikkert han finner meg, det er ikke sikkert han lever den dag i dag, og han foretrekker kanskje brunetter framfor blondiner - så synd for meg. Derfor velger jeg å ikke legge meg flat under “the one“- matten. Selv om det er begrenset hvor mange kjærlighetssorger jeg takler, eller vil takle.

1. Kjærlighet.

2. Feil ved meg selv.

3. At jeg ikke vet hva som gjør meg lykkelig.

4. Alt jeg burde ha gjort annerledes.

5. Hvor mye tid jeg bruker på å unngå å snakke om følelsene mine.

6. Hvor mye tid jeg bruker på å ikke vise følelsene mine.

7. Alle jeg liker å bruke tiden min på - men som ikke vet det.

8. Fremtidig familie og liv.

9. Utdanning og karakterer.

10. Hvor redd jeg er…