The Wunderkind

Ikke bare nå de siste timene, men også i noen år så har det vært mye omtalt, dette med at ungdom sliter med den psykiske helsa. Men får alle den hjelpen de trenger?

På skolen får vi høre at man må bare komme å slå an en prat med en av lærerne. Hvem trapper opp på skolens trapp, banker på og får frem : “Hei, jeg er deprimert, kan du hjelpe meg?”
Hvem? Hadde du gjort det ? Når det kommer til dette med pratingen, så joda, det kan hjelpe det. Men det er de som holder kjeft, og ikke sier en milimeter om at noe er galt. Det er som oftest de som sliter mest, og ingen vet hvorfor.

Så, alle de som sliter, hvordan skal de komme seg igjennom det? Selvfølgelig er det noen som kommer seg helt fint, og det var bare en fase. Hva med de som blir begravet i en alder av 16 år, og ingen vet hvorfor?
Tenk hvor ille det må være, hvor grusomt en person kan ha det inni sitt eget lille hodet til at man er villig til å ende alt, og ikke en sjel vet hvorfor. Når en person tar sitt eget liv, er det noe av det mest egoistiske den personen kunne funnet på å gjort. Hva med venner og familie som er igjen, det er jo ingen de kan legge skylden på. Hvordan kan man akseptere at en du er glad i, som smilte heletiden og du trodde hadde det relativt bra, bestemte seg for å ta livet av seg selv uten å engang gi et hint?

Når vet vi at nok er nok? Når kan vi som er rundt disse forstyrrende deprimerte menneskene forstå at nå er det like før? Får vi noen gang vite noe?

Noen kan jo kanskje legge igjen en lapp, eller sende en melding. Men det må bety at dette var en planlagt handling som har vært i denne personens tankeløp lengre enn 5 minutter. Hva med impulshandlingene. Vi kan alle gå av skaftet og gjøre små ting vi angrer på i etterkant. Enn om vi går alt for langt, og aldri mer kan angre på det vi har gjort?

Det værste må være at du vet du alltid har vært der, men aldri visst nok til å gjøre noe. Det værste må være å være igjen. Hva skal du stå opp i morgen for?

Du kan ikke legge skylden på deg selv, det var ikke din handling. Hvem skal vi bli sint på? Hvis vi ikke har noen å være sint på, hvordan skal vi få til å bevege oss vidre på denne stigen vi så fint kaller livet?

Hvordan ville det ha vært å prøve, men ikke dø. Kanskje ligge på sykehus i en tid. Kanskje dø der, kanskje ikke. Hvis du overlever, prøver du da på nytt eller.. Hva tenker man da? Hvordan ser man på livet med et par øyne som kanskje allerede har vært død engang før, for en liten stund?

Hva kan vi gjøre?

Vi kan vente….