The Wunderkind

Året har blitt 2007, og for de som ikke gidder å finne frem kalkulatoren eller bruke hjernen flittig så er dette det året jeg og alle andre 89-modeller blir voksen på papiret.

Hipp Hipp Hurra!

Flere rundt meg har i dagene siden nyttår trippet opp på skolen med en stor rød V i pannen. Voksen. Opp til flere har også hatt flere bak-rattet-opplevelser. Det er et under at ikke noe galt har skjedd.
Jeg har store vanskeligheter for å tro at dette kommer til å gå bra, spesielt i den første tiden da alle passerer fra B til V. Barn til Voksen. Det er et stort hopp, og livet er snart slutt. Det blir bare W X Y Z Æ Ø Å igjen. Trist, men sant. Og i tillegg leker vi med Virkelige biler på glatte små veier. Og mens veien blir kortere, skulle vi ønske at vi var tilbake til B. Selvfølgelig er vi overlykkelige etter av vi har passert 18 år og kan bestemme selv hva vi vil ha på brødskiva. Vi har blitt voksen og tøff, nesten. Det er ingen andre enn deg selv som kan bestemme etter denne dagen. Du har makten over deg selv. Selv om de fleste kommer nok tilbake til mor etter å ha vært på fylla og vil gjerne ha en klem og et glass vann…
Neida, alt handler da ikke om fyll og fanteri og dra på ferie til sverige uten at verken mor eller far blir spesielt glade for informasjonen. Det handler også om at vi har hele fremtiden forran oss og nå må vi betale strømregninga selv. Maten har også blitt dyrere. Før vi passerer 18 så trengte man bare smile søtt og forvente at om 30 min roper foreldrene ” DET ER MIDDAG!”. For en lykkelig tid..
.. men som alle gode ting tar dette også slutt. Det kommer en dag der du sitter alene på hybelen i en stor fremmed by, kanskje litt forkjølet. Rommet er iskaldt fordi alle ovnene er skrudd av siden den siste strømregninga ble en smule for stor og det blir ikke mye middag denne uken heller. Pengemangel, og neste stipend kommer ikke før om 3 uker. Men neineinei, vi skal ikke på død og liv ringe mamma og spørre om kanskje noen hundre kroner sånn at du får i det minste spise middag. Med den store røde V’en kommer også den alt for store og oppblåste Stoltheten. “Jeg skal klare meg selv” <-- ja men herregud, vi er nybegynnere de første årene som voksen, kan da ikke forvente all verdens ting heller. Man bare prøver, og feiler, og prøver igjen. Selv om det kan virke nokså deprimerende. Men vi gjør det likevell.

Plutselig en dag kommer sikkert alt det mamma sa om voksenlivet til å være sant, og du erger deg for at hun hadde rett nok en gang.

Jeg er barn i et par måneder til, men når den store dagen kommer er jeg bare voksen på papiret. B’en er fortsatt i panna..

Tror ingen av oss blir voksen på 2 timer, kanskje bare litt full?