The Wunderkind

Hun satt på en Mary-Go-Round. Og ja, den gikk rundt og rundt og rundt og rundt. Den samme melodien, på den samme hesten. Selv om hun klamret seg til denne ene hesten hun plasserte seg selv oppå da hun hadde levert fra seg billetten, så ønsket hun heller at hun hadde valgt en annen. Kanskje den helt svarte, eller den helt hvite. Men hva visste vel hun at en går hest skulle utgjøre så mye.

Som den, noe plagsomme, men muntre melodien ble noe sur holdt hun seg for ørene. Huff, noe så surt og ekkelt. Lyden trengte seg inn i øregangene og laget en gjenklang av lidelse. Likevel klamret hun seg fast til denne ene hesten, hun så tappert hadde valgt ut helt av seg selv. Men hun hoppet ikke av karusellen. Den bare fortsatte gå rundt og rundt og rundt og rundt…

Innimellom en av rundene ble musikken så sur, at den ble søt. Hun begynte å ta til takke med det. Hun klamret seg tappert og modig fast til hesten. Her skulle hun sitte lenge, og bare se på verden rundt seg. Hun var glad der hun satt, uvitende om at musikken bare ble surere og surere. Og hesten ble bare mer og mer grå.

Når karusellen skulle til å stoppe, visste hun at hun hadde valget om å gå av eller fortsette å sitte der og nyte de sure tonene som var som sukkertøy for henne. Hun bestemte seg for å sitte på en runde til, og smilte til billettmannen som tok imot nok en billett fra henne. Han lot det gå med det, som han visste at hun ikke kom til å bli sittende der lenge.

Karusellen begynte på sin andre runde. Hun satt der smilende og klamret seg fast til sin hest. Hun følte seg hjemme der. Karusellen går rundt og rundt og rundt og rundt, og det som engang var et smilende anskit ble nå et tårefult syn. Uvitende om hva som nå hadde skjedd hadde karusellen stoppet, og de måtte bedt henne gå av. Ingen ville gi henne en begrunnelse, noen mente det er best at hun ikke får vite det.

Hun snublet ned fra karusellen og så opp på dem med store tårefulle øyne. Der stod hun en god stund, natt og dag og bare så på den hesten hun engang hadde klamret seg til med livet….

…. I går da hun våknet ved siden av denne karusellen som en dag for lenge siden hadde kastet henne av, innså hun noe underlig. Hennes øyne var verken fylt med tårer av glede eller sorg. Hun reiste seg opp, snudde seg og gikk.

Hun gikk bestemt bort til billettsalget, kjøpte en billett og så lengtende bort på Mary-Go-Round, og den grå hesten hun engang hadde holdt rund og voktet med selve livet. Hun snudde seg og løp bort til køen. Billettmannen så på henne med et bekymret blikk. Hun bare nikket og satte seg fremst. Nok er nok, og hennes første runde i denne berg og dal banen er enda ikke over. Hun smiler for første gang på lenge…

Vil du også sitte på med meg?