The Wunderkind

Vi har mange sider ved oss selv. Noen skulle vi helst sett at vi var foruten, mens andre sider skulle vi helst ha fremstilt litt mer.

Din egen karakteristikk er viktig for hvem du er, og hvordan du ønsker å fremstå. Likevel finnes det mange som kan lese deg som en åpen bok, om de blir kjent med deg. Det er veldig skremmende, fordi du vil helst at de dårlige sidene dine skal være sjult for alle du ønsker å imponere. Du vil være et fabelaktig menneske, men at noen kan forstå deg og se hvordan du egentlig er skremmer deg, rett og slett fordi du - som alle andre - ikke er feilfri.

Denne skremmende følelsen får oss til å skygge unna alt som kan få oss til å fremstå med noen av de dårlige sidene våre, alle som viser tendenser til å forstå oss skygger vi unna, og de som ikke gjør det blir våre daglige medmennesker. Men ofte er det slik at våre daglige medmennesker er de som bryr seg minst, og egentlig ikke legger så mye i å kjenne deg og alle sidene ved deg, så hvorfor vil vi helst være rundt dem likevel? Kanskje det er de som leser deg som ei åpen bok som virkelig bryr seg om deg? Trenger du å gjemme deg for dem da?

Når man for eksempel leser bøker finner vi mange type mennesker som blir skildret på en veldig naken og brutal måte, og vi kan derfor bli provosert og kalle de for psykisk syke folk og at du er i alle fall ikke slik! Noe som ender i konklusjonen om at boka du har lest er bare helt for ferdelig dårlig og du synes ingenting om den!

Denne nakne fremstillingen av mennesker, hvordan noen kan være er som å lese sin egen tankegang og handlinger. Du kan kjenne deg veldig igjen, og bli sittende der helt naken uten å forstå hvordan noen klarer å karaktirisere deg på den måten. Du blir livredd, og vil helst ikke at noen skal se det heller. Du er jo tøff, modig, ikke redd!

Å takle alle sine sider er en ting man må lære seg, og rett og slett godta - hvis det er for ille, kan du jo alltids prøve å forandre på noe og. Det er veldig vanlig å gjemme seg fra de som bryr seg så mye at de virkelig vil vite hvem du er, men når man alltid gjemmer seg kommer ingen til å virkelig kjenne deg, og kanskje helt til slutt er det ingen som gidder det heller fordi ingen får sjansen.

Hvorfor er du så redd for deg selv? Er det virkelig så ille å la noen kjenne deg? Du kan ikke gjemme deg foralltid, da er det jo igjen som vil gi deg en klem tilslutt. Hvem kan trøste deg når de ikke vet hva som er galt, eller hvem kan vel tilgi deg når de ikke vet hvordan du takler ting ?

Det er på tide å ta av hetta og legge alle feil og bekymringer bak seg. Jeg gidder ikke løpe fra meg selv lengere fordi jeg tar meg alltid igjen, uansett hvor god utholdenhet jeg har og du burde gjøre det samme.