The Wunderkind

For tiden er jeg kritisk, naiviteten er fraværende og jeg har ikke et fnugg av dårlig samvittighet for min kritikk eller hva jeg velger å gjøre. Jeg ler og smiler og tar alt ganske lett, men positiviteten har dratt på ferie. Jeg godtar ikke dårlige forklaringer eller bortforklaringer.

Jeg kunne ha påpekt mange ting som plager meg, men alt oppsummeres til èn ting: Dumme mennesker provoserer meg. Jeg mener ikke at folk som ikke skjønner fysikk eller matte er dymme og at det er de jeg ønsker og skyte ned, men mennesker som ikke forstår eller som ikke forstår menneskeligerelatert og enkel logikk provoserer meg med å være frekk, likegyldig og grunn. De har ingen dybde, alt de seier og mener er andrehåndsmeninger de har pugget fordi egne refleksjoner blir for vanskelig å forholde seg til. Dessuten tar det jo så mye tid, og man kan jo ikke risikere at noen er uenig i det du mener….

Jeg synes det er slitsomt og være sint, og det kommer ikke mye ut av det. Likevel oppnår jeg bedre selvinnsikt og naiviteten drar på ferie. Jeg har ikke bruk for å tro på deg når du lyver, så du kan bare gi deg med det - først som sist.

Min egen tankegang utvikler seg hver dag, men kritikken jeg kommer med blir ofte sett på som umoralsk og bryter med det “perfekte” mønsteret av det samfunnet vi lever i. ( Nei jeg tror ikke jeg er så utrolig mye bedre enn alle andre, men jeg er en av de som ikke holder kjeft når noe plager meg.) For eksempel: de fleste lærere ser helst at elever bare nikker med. Deres andrehånds meninger blir videreført og vi elever bør holde oss til dem om vi vil bli likt og få toppkarakter. Synd for meg at jeg verken blir likt eller får toppkarakter. Det jeg derimot har vunnet i denne saken er forståelse og kunnskap nok til å kunne fortsette kritikken min. Så takk til alle lærere som ikke liker mitt stae og ærlige vesen. Jeg er i det minste ikke redd for min egen tilværelse.

Du kan kalle meg negativ, men denne positiviteten du savner betyr å være kritikkløs. Jeg vet jeg lar meg provosere, men det værste jeg vet er dumme mennesker med utallige mange fordommer. Er det virkelig nødvendig og skal snakke nedtalende om andre til andre fordi du har problemer med deg selv? Er du virkelig så dum at du tror du er perfekt i forhold til resten av oss? Har det noen ganger slått deg at om du godtar andre for akkurat slik de er, kan føre til at resten av oss godtar deg? Uvitenheten din ødelegger deg, og du blir bare dummere når du prøver å nekte for det.

Jeg er komplisert og bare blir fortvilet, kritikken min blir stående. Jeg skal aldri gå stilt igjennom dørene. Så glem alle forsøkene på å kaste meg ned i søla, jeg har ikke bruk for deg i livet mitt om det du gjør alt du kan for å knekke meg.

Stakk det litt i samvittigheten din nå?