The Wunderkind

Ja, det skjedde meg også. Tok sin tid, men endelig fikk jeg også denne opplevelsen – og flere skal det bli. Joda, jeg har vært litt treig til å skrible det ned og poste nyheten på bloggen, men bedre sent enn aldri.

Det hele skjedde lørdag 14. Juni. Dagen begynte med regn i Norges hovedstad – Oslo. Det var ikke spesielt varmt heller, og det øste ned. Dagen før hadde jeg hatt muntlig eksamen og var derfor litt stressa og klarte ikke å ta det helt med ro denne lørdagsmorgenen. Flyturen nedover på fredagskvelden hadde heller ikke vært spesielt gøy siden jeg enda var stressa over eksamen og det hadde virkelig ikke gått opp for meg at jeg var ferdig, done, finito. Så at det skulle regne denne dagen satte liksom prikken over i’en – det var ikke over, jeg blir aldri ferdig, jeg kommer aldri tilå få slappet av.

Lørdagsformiddagen ble derfor brukt inne, i håp om at det skulle slutte å regne slik at denne første gangen skulle bli litt spesiell - ja jeg håpet at det skulle bli perfekt.

Men joda, det sluttet å regne engang utoverdagen. Jeg la ikke engang merke til det, men jeg følte meg lettet over å se den blå himmelen og solen som varmet opp Oslo og tørket asfalten regnskuren som hadde holdt på i flere timer.

Asfalten ble tørr og det ble tid for å dra. Siden det var lørdag, og jeg befant meg i Oslo var det mennsker overalt. Det begynte å bli varmt, men det var likevel en kjørlig vind som gjorde været perfekt for denne opplevelsen. Ikke for varmt, ikke for kaldt. Jeg gikk innom en butikk på vei til bussen for å anskaffe en is. Det er jo sommer, is er derfor en del av hverdagen.

Like etter kunne du finne meg på en overfull buss. Som i bunn og grunn ikke er noe spesielt og for all del ikke sjeldent, men likevel å stå klemt inne i en buss med mange mennesker jeg aldri kommer til å få se igjen er en opplevelse det også.

Så snart jeg endelig kom meg av hadde det blitt varmere og det var nesten ikke skyer å se på himmelen. Det kriblet i magen, som jeg gledet meg. Klokka begynte å nærme seg halv 4 med stormskritt, og jeg visste jeg ikke kom til å komme helt tidsnok, men pyttsann dette skulle bli fantastisk uansett. Det skulle mye til for å ødelegge dette.

Mot Frognerparken med stormskritt, solen skinte og jeg fikk litt småpanikkglede i meg da jeg hørte begynnelsen på Let The Flames Begin. Så var jeg endelig inne på Norwegian Wood, og det eneste jeg hadde i hodet var å komme meg bort til scenen. Refrenget satte i gang for fult da jeg så Paramore på scenen. Energibomben Hayley Williams hoppet rundt på scenen – den lille jenta på 19 år, orange hår og med en stemme så bra at du blir forelsket. Tiden suste forbi og på slutten av tredje sang - stop this song – ropte Hayley ”WE ARE PARAMORE!!”, og jeg fikk bekreftet at dette ikke var en drøm, dette var virkelig og med gåsehud fra top til tå fikk jeg en kaldpils i handa og tok av.

Min første festival opplevelse – ja, jeg vet mange ikke syes det er en festival fordi man ikke ligger i telt på Norwegian Wood og alt det der, men likevel . Festival-blomsten min ble plukket på Norwegian Wood, 14. Juni 2008. Æren går til Paramore!