The Wunderkind

Jeg trenger penger, eller jeg trenger mer penger. Derfor har jeg som mange andre skaffet meg en sommerjobb. En jobb der det eneste som betyr noe er lønninga du får etterpå. Hva man gjør er ikke så alt for nøye, pengene veier opp for det uansett – spesielt når man er så ung som meg.

Jeg skaffet meg jobb på namdal sykehus på renholdsavdelingen. Ja, jeg vasker. Kan ikke si at det er spesielt givende, morsomt eller kult, men det blir penger av det.

Som vasker befinner jeg meg neders på sykehusnæringskjeden. Alle andre er over meg, til og med portørene og gartnerene synes at de fortjener å heve seg over meg - jeg vasker jo bare på sykehuset. Jeg har bare den lille ubetydelige stillingen som vasker, og jeg er nesten ikke verdt å hilse på i sykehuskorridorene. Det er klart noen sier hei eller sender et lite smil, men de er også helt nederst. Vi må jo støtte opp hverandre i denne tøffe hverdagen, vi har en tøff jobb og trenger en litt koseligere atmosfære!

Nei, men seriøst. Det er klart at det er ikke mange som hilser på mennesker man ikke kjenner, tingen er at iført sykehusuniformen er vi en hel dunge mennesker som jobber under samme tak. Og da hilser man tydeligvis på hverandre uansett om man ikke kjenner hverandre - med mindre du hopper rundt med en mopp.

Så ikke nok med at jeg er most neders i næringskjeden – ja most, ikke kom her å tro at å ha en flokk med sykepleiere og leger, overleger og kantineansatte over seg er spesielt lettvektig, de er ikke alle sylfider – så finnes det så å si ingen der nede i u-etasjen på psyk. å snakke med. Joda det går fori en og annen innimellom og kanskje sender et hei, men hvis de har en dårlig dag får jeg bare et surt blikk – jeg er jo iveien.

Så på slutten av dagen, dvs klokken nærmer seg halv 2 og jeg vrenger av den sexye uniformen som forresten er blå, kjenner jeg en sterk indre følelse. Jeg må snakke med noen, og det NÅ! Så resten av ettermiddagen går munnen i ett sett. Jeg tror egentlig det er sunnere og snakke litt gjevnt utover hele dagen, og ikke ha en lang pause for så å eksplodere med snakk senere. Så vær glad du får snakke på jobb. Det holder liksom ikke med en liten dose hei og hallo i korridorene.

Så dagene suser forbi, jeg vasker gulv, snakker med så å si ingen der i underetasjen på Namdal Sykehus. Det plager vel igrunn ikke meg, siden jeg bare er der i en måned. Og når det er ingen der så er iPoden en god ting å ha. Jeg kan ikke si jeg sliter meg ut me vaskinga, noe som er vel og bra. Lønninga er jo fin, og jeg har ikke et hemmelig behov for å bli sett av de over meg. Egentlig så bryr jeg meg ikke, men jeg befinner meg virkelig neders på næringskjeden, og det virker ikke som at jobben jeg gjør ikke er så viktig. Hygiene, at det rent. Kanskje de har rett, er jo ikke så viktig at et sykehus er rent…