The Wunderkind

De fleste av oss har gjort mye som har gjort oss glad, vi har også gjort en masse vi angrer på. Men la oss fokusere på det som har gjort oss glade, det som har gjort hverdagen litt lysere, enten det er en person, trening, musikk, bøker, tegning, noe du har oppnådd.

Jeg er bare 19 år og en del vi kanskje si at i løpet av mine 19 år har jeg ikke kunne ha gjort så veldig mye, eller opplevd så veldig mye. Noe som blir helt feil å si, for 19 år er fremdeles et helt liv, selv om det er et kort et. Dessuten er det ikke alle som engang får oppleve 19årsdagen sin heller. Så joda, i løpet av 19 år har det skjedd en masse, og jeg har gjort mye.

Alt jeg har gjort, som har gjort meg glad har jeg vært forberedt på å gjøre resten av livet. Noe som man skjønner etter hvert at ikke er mulig. Enkelte ting kommer jeg aldri til å gjøre igjen, noe som gjør meg trist. Men jeg har jo allerede gjort det, trenger jeg virkelig å gjøre det igjen? Vil jeg egentlig gjøre det igjen ? Noen ting hører med til å finne ut hvem man er, og hvordan man ønsker å forholde seg til virkeligheten, men kanskje det likevel er en del av deg og du burde gjøre det resten av livet.

Jeg gikk på ballettskolen før, det vil si jeg danset hip-hop, jazz ballett, ballett og moderne dans. Jeg elsket å danse, eller jeg elsker å danse. Men jeg sluttet, jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg trodde vel jeg ikke hadde det som skulle til for å bli flink, og når jeg ser tilbake så hadde jeg jo det. Jeg var for redd. Så dansetimene tok slutt, jeg savner det den dag i dag, og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde sluttet. Men ville jeg ha hatt like mye glede av det om jeg hadde fortsatt? Ville det vært en av mine sterkeste lidenskaper den dag i dag? Eller er det nok at jeg allerede har gjort det og opplevd det, hvordan det er og hvordan teknikken kjennes ut i min egen kropp? Jeg vet ikke.

Om det var riktig valg av meg å slutte med dans, tviler jeg på, men de årene er ingenting jeg kan løpe tilbake i tid og forandre på. Alt blir bare verre om man ser tilbake og ikke fremover.

Så var det alle de tingene jeg gjerne skulle ha gjort, men var for redd for å prøve. Ting som jeg alltid har syntes har sett kult ut og at det er verdt å risikere livet for å bli god i det. Det var sikkert en del av jakten på meg selv, men likevel. Enn om jeg bare hadde vært modig nok til å lære meg noe nytt, noe som bare var helt sinnsykt stilig. For en del år siden var det ikke mulig å bevege seg ut i noe nytt alene, det kunne du bare gi opp. På grunn av dette beveget verken jeg eller mine nærmeste venner seg ut av det allerede kjente området. Vi begynte ikke med noe nytt. Dessuten så var det ikke mulig å prøve seg på noe nytt, fordi så mange andre så oss prøve og feile. Som dengangen ville vært verdensundergang.

Jeg var likevel innom ganske mye, for alle vil jo være skikkelig flink til noe. Siden jeg ikke var så flink på skolen fant jeg ut at det må jo være noe i denne verden, i dette livet, jeg faktisk har talent for. Så jakten startet, for meg selv (veldig modig gjort, men ingen visste om det så det var liksom greit). Jeg var innom blant annet maling og tegning – ting jeg alltid har hatt interesse for, og syntes er morsomt. Jeg prøvde så mye forskjellig, og kan det i dag bare halvveis. Kan litt om alt. Så bortkastet. Om jeg bare kunne ha gjort èn ting ordentlig og gjennomført det, vært så flink at jeg kunne ha gjort det resten av livet og lyktes.

Sånn ble det ikke. Så hva i alle dager skal jeg finne på nå. Joda jeg må vel bli sikkelig flink til noe. Man ender nemlig opp med å føle at man ikke kan noen verdens ting skikkelig godt, bare litt om alt. Så jakten er ikke ferdig. Trikset er å finne noe man virkelig liker og konsentrere seg bare om det. Du kommer ikke til å bli flink med mindre du øver. Det gjelder alt.

Alt jeg har gjort, har jeg allerede gjort. Ja jeg kunne ha gjort så mye annerledes og bedre og kanskje fortsatt, men sånn ble det ikke. Man feiler, man lærer, man lever, man vil lykkes. Så når den dagen kommer, at jeg skjønner jeg kan noe, at jeg føler at jeg virkelig kan noe så skal jeg si ifra, er det håp for meg, er det håp for deg.

Hvis du vil danse, så dans.