The Wunderkind

“Her er glassmasken din, ta den på. Nikk. Smil. Ikke protester. Følg reglene. Følg standarden. Fint, nå er du perfekt. Slik vi foretrekker deg. Bare fortsett slik. Ikke tenk, da blir du stygg. Det er galt å si i mot oss.”

Hva som foregår inne i ditt hode, mitt hode, hodet hans eller hennes det kan vi vel aldri helt vite. Hva som er rett og galt kan vel diskuteres, men noen har allerede gitt seg selv makten til å definere det. I dag blir vi fortalt hva som er rett, hva er galt og hvordan vi aller helst bør tenke, takle hverdagen og leve. Likevel står det tusenvis av mennesker og hopper rett foran øynene på deg og roper: ”Vi er bare mennesker, du har lov til å feile!!” Men vi har blitt lært at feil skal vi ikke ha noe av. Vi liker ikke feil. Vi liker det perfekte - det rene. De som hopper er de gale, du kan ikke stole på slike frie mennesker som godtar feiltakelser. De godtar at du er annerledes, for all del skygg unna!

Å greie ut i det vide og det brede om seg selv er farlig. Du vet ikke hvordan de kommer til å reagere. Kommer de til å akseptere deg? Vil du virkelig risikere å knuse glassmasken din? Ren, perfekt mot ditt eget ansikt. Du har fregner! Tenk deg om. Tenk deg så skuffende for alle rundt deg, at du ikke er perfekt. Tror du virkelig de vil ha noe mer med deg å gjøre da? Vi har ikke råd til feil, du har bare denne kroppen en gang. Har du virkelighet samvittighet til dette?

Du kan bare glemme å lage din egen glassmaske, den får du utdelt når du blir født. Det er forskjellige masker som er organisert etter hvilken omgangskrets du har, hvor mye penger familien din har og hvor bra utdanning du skal skaffe deg. Så å legge ned masken vil sees på som et sosialtselvmord. Så ikke si noe, bare nikk og smil. Du er perfekt med masken, ikke tenk på noe annet.

Hvis du nå vil være så dum, så egoistisk og kaster denne masken er du fortapt. Selv om bare skaden er en ripe og skit er du fortapt. Adjø, din tid er over. Du er en hopper nå. Det er klart du ikke spretter og har like bra spenst som resten av flokken. Du har jo så vidt begynt. Usikker og redd, som et barn forlatt på Oslo S en lørdagskveld. Dum er du og, du vet at hoppere ikke har sikkerhetsnett? Ikke hjelm eller knebeskyttere heller. Ikke engang regler for hvordan du skal være, du må være deg selv. Æsj.

Så hva har du tenkt å gjøre nå? Du hopper, greit nok du er plassert bakerst, har den dårligste spensten og vet ikke helt om du tør å bruke stemmen din helt enda, men du hopper. Innrøm det, du liker det. Å hoppe.

Idiot, du er ikke perfekt. Du godtar feil. Du har knust glassmasken din, hvorfor? Slik at du kan fortelle hva du egentlig tenker, mener og føler? Er det virkelig verdt det? Du har fregner!

Jeg kan ikke huske å ha gjort noe annet enn å hoppe. Greit nok at jeg har hoppet ganske dårlig, og det har ikke kommet et eneste ord fra min munn, men jeg har alltid vært der. I flokken, ofte bakerst litt usikker og redd. Ikke alltid jeg spretter, men jo da du kan definitivt se meg bumpe litt opp og ned der bak.

Så pust ut, du er bare et menneske. Du har lov til å feile, det er det som gjør deg så menneskelig. Så levende. Så hvis du tar en titt på alle rundt deg kan du se at de fleste av oss har fregner.