The Wunderkind

Det er lørdag ettermiddag, litt fyllesyk, over sulten, trøtt, sliten og litt trist inni meg, men ikke spør meg hvorfor. Jeg står foran speilet i gangen og tar på meg sminke og hører Poets of the fall med illusion and dream i bakgrunnen.

Jeg vet ikke hvilken følelse som kommer over meg, men jeg mister kontroll, mister eyelineren og klarte ikke annet enn å lene meg inntil døren og gli sakte men sikkert nedover mot gulvet. Følelsen begynner å bli kjent, og jeg får skikkelig vondt i hodet. Jeg klarer ikke få ut et eneste ord, eller bevege meg. Jeg legger meg ned på gulvet i gangen. Og jeg blir liggende. Jeg vet ikke hvor lenge, tiden bare går. Musikken fader ut og glir over i woven hand med white bird.

Jeg blir stresset og får en blanding av panikk og angst over meg. Dette har skjedd før, men jeg klarer fremdeles ikke takle det hver gang det skjer. Jeg kjenner en tåre renne nedover kinnet mitt og gnur ut den nylagte sminken. Det er over et halvt år siden sist, men i dag hadde jeg atter et epilepsi anfall.

Hello square one, nice to see you again…