The Wunderkind

Enkelte dager fungerer jeg rett og slett ikke. Hodet mitt leker sin egen lille lek, mens virkeligheten og alt annet som sies å være fornuftig og logisk sitter pent og venter på å komme til. Det kan ta sin tid. Når hodet mitt først bestemmer seg for å vandre inn i udugeligmodus, eller logikk-og-enkel-tankegang-er-fiksjon-modus er det vanskelig å plante føttene pent på bakken for å ta en liten pustepause. Jeg svever opp mellom skyene og blant alle absurde og ulogiske tanker, samtidig som jeg klarer å få vann over hodet.

Når hodet mitt går offline er det vanskelig å holde en seriøs, eller logisk samtale. Noen ganger vil ikke ordene komme ut i riktig rekkefølge engang, andre ganger snakker jeg gresk-finsk-tysk – dvs du kan sikkert finne noe du skjønner innimellom alle lydene, men du aner ikke hva jeg snakker om. Det snilleste ville være og bare nikke og smile til alt jeg prøver å si, snik deg sakte med sikkert vekk eller påpek det tydelig slik at jeg blir enda litt frustrert over at hodet mitt ikke liker virkeligheten, og avslutt med et lite klapp på skulderen og nok en bemerkning om at jeg er blond.

Jeg har mine dager, mine øyeblikk hvor jeg strever med å få hodet på riktig kurs. Ikke alltid like enkelt, og når man da sitter i en forelesning og prøver veldig hardt å få med seg hva som egentlig blir sagt hjelper det ikke akkurat at tankene flyr av gårde til en verden hvor man kan dele på null, snøballer overlever i helvete og livet faktisk er en dans på roser. Ikke nok med at tankene flyr, men de er overpositive med et fnugg naivitet. Det er som en tabell med kjempe positive tall som alle sammen vil ha en plass på grafen, og gjerne samtidig, med forskjellige farger, og ingen endepunkter men uendelige vendepunkter.

Det er på slutten av slike dager frustrasjonen tar over og du ber og håper om at hodet skal roe seg ned, men tanken om den rosa elefanten kan ikke slettes og du lurer fortsatt på om du skulle ha satt deg på den andre siden av bussen – siden stoppknappen er nærmere derfra… Så dop meg ned, sleng meg til sengs, vær så snill – make it stop. For når jeg en hel dag har vandret mellom fantasi og virkelighet og hodet mitt ikke klarer å bestemme seg for hvilken tilværelse som passer meg best, vil jeg helst at du bare får meg til sengs.