The Wunderkind

Du våkner opp hver morgen. Dusjer, spiser frokost, ser litt tv eller kanskje surfer litt på nettet, drar på jobb eller skole og hver dag går vi på autopilot. Fem dager i uken gjør du som du alltid har gjort, og tenker ikke noe over det. Skjer det noe nytt blir du forstyrret, kanskje sliten og helt ut av rytmen. Rytmen som liksom skal representere livet ditt. Det eneste du bør holde nærmest hjerte ditt og ta godt vare på, men det du kanskje tar mest for gitt.

Du går rundt hver dag, klager over vekt, mat, været, kjæresten, venner, tv-programmet, årstiden, klær, maten du spiser, musikken på radioen, reklamene på tv, alt du ikke har giddet å gjort enda, og det eneste som ikke faller deg inn er at dette er livet ditt og man må gjøre det beste ut av det mens vi enda er i live.

Livet er som et timeglass, limt fast til bordoverflaten. Tiden renner ut med mindre du snur bordet, noe ikke engang Gud kan gjøre – hvem nå enn det er. Så hvorfor skal det så sinnsykt mye til før du skjønner at du må få ut fingeren og faktisk gjøre noe ut av det livet du har? Hvor må du møte sjokk, motstand og død før du faktisk skjønner hva det virkelig er det som pumper blodet rundt i kroppen din, det som får deg til å smile og det som får deg til å le? Hvorfor må man møte all motstand i verden for å skjønne hva man skal sette pris på? Hvorfor møter man alltid motsand? Kan vi ikke få oppleve det å være lykkelig og alt er bra, bare for en liten stund? Skal det alltid være så vanskelig? Må vi alltid gå rundt med plaster, bare for å være sikker på at hvis du skraper deg opp så kan du reparere det? Hva skjer når man ikke har mer plaster igjen og skader seg? Er det da vi legger oss ned og dør fordi nok er nok?

Det finnes en grense på hvor mye man tåler, hvor mye smerte og motgang et enkelt menneske kan klare. Selvfølgelig klarer mange seg gjennom mye, men når det er på det verste skal det ett sandkorn til før vekten velter over på den andre siden.

Så kommer spørsmålet, hvor mye kan man egentlig gjøre for å forhindre alt det vonde som skjer? Kan vi egentlig gjøre noe som helst? Eller må v bare vente til stormen gir seg og reagere etter det?

Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hvordan jeg skal reagere. Jeg føler meg hjelpesløs og utrygg. Jeg er redd og vil helst forsvinne i et hjørne sammen med mine tårer. Hva annet kan jeg gjøre enn å ri ut stormen?

Jeg hater å være hjelpesløs. Spesielt når jeg vil hjelpe eller gjøre alt godt igjen for mennesker jeg er glade i og bryr meg om. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alle glade og fornøyde og lykkelige. Og la dem få ha den lykken og kjenne på den og virkelig sette pris på den. Men som et enkelt menneske klarer jeg ikke det. Enda jeg virkelig vil.

Du kan få mitt, så tar jeg ditt. Last det over på meg, så skal jeg bære det, du skal få slippe å bære på dette. La meg få hjelpe deg, og gjøre det godt igjen. Jeg kan ta din plass, så lenge du er glad, så lenge du er lykkelig.

Vi er så dumme og tar alt for gitt. Selv om alle sier det og er klar over at livet er alt for kort så gjør vi ingenting med det, fordi døden har aldri rørt en side nært nok ditt eget liv.

Så vær så snill. Lev livet ditt, uten anger – legg det gamle bak deg, ikke hat noen – det er bortkastet, gjør akkurat det du vil gjøre, og det du føler er rett. Hva alle andre sier kan du bare glemme, for det er du som bestemmer over ditt eget liv, og du må gjøre det som gjør deg glad.

Kan vi alt bare være fint og bra, bare en liten stund til ?