”Det sterke kjønn er det svake på grunn av det sterke kjønns svakhet for det svake”

- Svensk ordtak

La meg bare begynne å si gratulerer med dagen til alle kvinner over hele verden. Gratulerer med denne ene dagen vi hormonelle, overfølsomme, sytete, kravstore, naive, paranoide, cellulittfulle, uretusjerte, innimellom høygravide, kosesyke, oppmerksomhetskrevende, dumsnille, håpefulle, oppgitte, strenge, irriterende og kåte kvinnfolk har blitt tildelt. Èn dag, som skal gjøre opp for stort sett alt. Denne dagen er vår, og vi skal visst feire den. I år landet denne dagen på en søndag(hurra..). Ingen butikker er åpne, det nytter ikke å dra ut på byen for å feire, og siden mengder med sport og nyheter triller over skjermen skal vi da inderlig få ha den i fred og.

Dagen er her, og de fleste nøyer seg med et ”åja, er det kvinnedagen? Gratulerer med dagen da”. Ingen legger så veldig mye til det eller, men resten av oss bryr oss ikke spesielt mye. Vi har gitt opp håpet om å feire de hormonelle, overfølsomme, sytete, kravstore, naive, paranoide, cellulittfulle, uretusjerte, innimellom høygravide, kosesyke, oppmerksomhetskrevende, dumsnille, håpefulle, oppgitte, strenge, irriterende og kåte kvinnfolk med et heidundrandes brak. Noen kommer kanskje så langt at de får en klem og et halvhjertet kyss i pannen(helst etterlates da en klatt sikkel bare for å gjøre det hele til en våt opplevelse), eller en klapp på skuldra (jo takk du kompis, jeg liker deg også).

Når det er sagt kan vi likegodt se på hvorfor jenter er gutter overlegne. Vi er sterkere, har færre kromosomfeil, det har jo blitt bevist at jenter er flinkere på skolen, og vi spør om veien om vi hadde rotet oss bort. Vi skulle egentlig ha hersket over verden. En mengde misforståelser har gitt menn ideen om at denne kloden skal styres av en rekke dyktige menn(i mellomtiden stod kvinnene på sidelinjen og facepalmet det hele, ”yeah yeah, it’s your funeral). Men slik som Henrik Tikkanen sa, ja dett e er også en mann, ”Bak enhver stor mann står en kvinne”. Om denne kvinnen holder i en pistol og truer mannen på livet eller er høygravid med støvsugeren i den ene handen og sønnen på 2 år i den andre kan vel diskuteres.

Jeg er ikke mann selv (no shit!), men jeg velger å tro at verdens ledere klarer å holde fokus selv om det kommer en snerten liten sak med et par bryster valsende inn i møterommet og spør men den sensuelle stemmen om noen vil ha en kopp kaffe. Om dagens ledere da faller i en puppetørst koma eller om de faktisk klarer å formulere et ja eller nei er uvisst. Om komaen senker seg over forsamlingen har vi grunn til å bli bekymret, og vi burde bytte ut disse lederne som lar konsentrasjonen brytes av en matstasjon. Om ikke annet løser seg får vi vel bare sette i gang og ustyre menn med samme fordel, eller fordelER om du vil. Fascinasjonen vil nok forsvinne etter en tid, i og med at halvparten av jordens befolkning faktisk har ett par hver den andre halvparten sørger for å låne i tide og utide(det kommer alltid til å være en matstasjon uansett hvor mye du tar på dem).

Så med matstasjoner, pistoler, menn, feiring, koma og pupper i tankene, ønsker jeg alle hormonelle, overfølsomme, sytete, kravstore, naive, paranoide, cellulittfulle, uretusjerte, innimellom høygravide, kosesyke, oppmerksomhetskrevende, dumsnille, håpefulle, oppgitte, strenge, irriterende og kåte kvinnfolk en riktig fin dag.

”kvinner elsker enkle ting – menn. Menn elsker kompliserte ting – kvinner”

- Svensk ordtak

Hver gang du ser deg i speilet, hva tenker du da? Liker du det du ser, eller leter du etter flere feil hver gang du møter ditt eget blikk? Blir du trist, eller gjør selvtilliten din et lite hopp og du kan rette opp ryggen på ny og holde hode høyt? Tenker du over det øyeblikket hvor du ser deg selv i øynene? I så fall, hva ser du? Ser du sannheten, eller prøver du også å dekke over alt du ikke liker med løgn, slik at du selv slipper å gjøre noe med det?

Er du fornøyd med det blikket du møter? Tror du at du i det hele tatt kan gjøre noe med det, eller bare sukker du tungt igjen og unngår det blikket resten av dagen? Er du kanskje den som ikke tørr å møte ditt eget blikk? Det blikket som vet alt om deg, som vet hva du har gjort, som vet akkurat hvor man bør treffe om man vil knekke deg. Det eneste blikket som dømmer deg mest her i verden, og det blikket som burde elske deg mest. Det blikket som vet akkurat hva som skal til for å få deg til å smile og le igjen, og det eneste blikket som vet hvordan man skal få deg til å gråte de stille tårene i all ensomhet. Blikket som vil aller helst i hele verden at du skal ha det bra, og smile hver gang dere møtes. Det blikket som gråter vekk sminken mens smilet likevel prøver å holde sine glade rammer.

Dette blikket vet alt det de andre blikkene ikke ser, likevel kan det avsløre hvordan du virkelig har det. Dette blikket er deg, deg og dine hemmeligheter. Deg og all kunnskapen det er å vite om deg. Du må ta vare på dette blikket, og husk å stirre rett inn i det hver dag. Vær ærlig når du står der foran speilet og synes synd på deg selv. Se dypt inn i deg selv og tenk nøye etter – hvordan har jeg det egentlig og hva trenger jeg, hva trenger jeg ikke?

Vær forståelsesfull når du møter ditt eget blikk. Ingen klarer å gå med rett rygg hver dag, noen ganger trenger man også litt hjelp til å i det hele tatt gå et par små skritt. Ikke døm deg selv for hardt, du er den verste kritikeren du kommer til å møte, men se på det som er sant, og ikke alt det du vil at skal være sant, men ble aldri oppfylt. Tenk på alle de andre blikkene du møter, som må gjennomgå opptil flere møte med seg selv om dagen, og forestill deg hvordan de opplever det. Kanskje det er noen som sliter mer enn det du gjør, og har færre å falle tilbake på? Kanskje de også har det mye bedre, og du kan lære noe av deres forståelse?

Du trenger ikke like alt med deg selv når du ser deg selv i speilet, men vit dette: det er en del mennesker i livet ditt som liker deg for akkurat den du er, og som verdsetter akkurat den du er. Du trenger ikke se ut som en modell, eller være den mest sympatiske engelen på jord. Du trenger ikke være det allmennheten definerer som perfekt. For et lite eksepsjonelt utvalg av mennesker så er du perfekt. Du er fullkommen, og du er deg selv. Hvis ikke du klarer å se dette neste gang du ser deg selv i speilet, så prøv i det minste å omfavne de rundt deg som da virkelig ser deg for den du er og vær takknemlig for det. Vi trenger alle noen å støtte oss til. Vi trenger alle en klem i ny og ne. Vi trenger alle å ta en grundig titt i speilet, og bare se deg selv for akkurat det du er.

Jeg håper du kan stille deg på samme linje som meg og se hvor fantastisk du virkelig er.

Takk.

Jeg elsker deg.

Du våkner opp hver morgen. Dusjer, spiser frokost, ser litt tv eller kanskje surfer litt på nettet, drar på jobb eller skole og hver dag går vi på autopilot. Fem dager i uken gjør du som du alltid har gjort, og tenker ikke noe over det. Skjer det noe nytt blir du forstyrret, kanskje sliten og helt ut av rytmen. Rytmen som liksom skal representere livet ditt. Det eneste du bør holde nærmest hjerte ditt og ta godt vare på, men det du kanskje tar mest for gitt.

Du går rundt hver dag, klager over vekt, mat, været, kjæresten, venner, tv-programmet, årstiden, klær, maten du spiser, musikken på radioen, reklamene på tv, alt du ikke har giddet å gjort enda, og det eneste som ikke faller deg inn er at dette er livet ditt og man må gjøre det beste ut av det mens vi enda er i live.

Livet er som et timeglass, limt fast til bordoverflaten. Tiden renner ut med mindre du snur bordet, noe ikke engang Gud kan gjøre – hvem nå enn det er. Så hvorfor skal det så sinnsykt mye til før du skjønner at du må få ut fingeren og faktisk gjøre noe ut av det livet du har? Hvor må du møte sjokk, motstand og død før du faktisk skjønner hva det virkelig er det som pumper blodet rundt i kroppen din, det som får deg til å smile og det som får deg til å le? Hvorfor må man møte all motstand i verden for å skjønne hva man skal sette pris på? Hvorfor møter man alltid motsand? Kan vi ikke få oppleve det å være lykkelig og alt er bra, bare for en liten stund? Skal det alltid være så vanskelig? Må vi alltid gå rundt med plaster, bare for å være sikker på at hvis du skraper deg opp så kan du reparere det? Hva skjer når man ikke har mer plaster igjen og skader seg? Er det da vi legger oss ned og dør fordi nok er nok?

Det finnes en grense på hvor mye man tåler, hvor mye smerte og motgang et enkelt menneske kan klare. Selvfølgelig klarer mange seg gjennom mye, men når det er på det verste skal det ett sandkorn til før vekten velter over på den andre siden.

Så kommer spørsmålet, hvor mye kan man egentlig gjøre for å forhindre alt det vonde som skjer? Kan vi egentlig gjøre noe som helst? Eller må v bare vente til stormen gir seg og reagere etter det?

Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hvordan jeg skal reagere. Jeg føler meg hjelpesløs og utrygg. Jeg er redd og vil helst forsvinne i et hjørne sammen med mine tårer. Hva annet kan jeg gjøre enn å ri ut stormen?

Jeg hater å være hjelpesløs. Spesielt når jeg vil hjelpe eller gjøre alt godt igjen for mennesker jeg er glade i og bryr meg om. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alle glade og fornøyde og lykkelige. Og la dem få ha den lykken og kjenne på den og virkelig sette pris på den. Men som et enkelt menneske klarer jeg ikke det. Enda jeg virkelig vil.

Du kan få mitt, så tar jeg ditt. Last det over på meg, så skal jeg bære det, du skal få slippe å bære på dette. La meg få hjelpe deg, og gjøre det godt igjen. Jeg kan ta din plass, så lenge du er glad, så lenge du er lykkelig.

Vi er så dumme og tar alt for gitt. Selv om alle sier det og er klar over at livet er alt for kort så gjør vi ingenting med det, fordi døden har aldri rørt en side nært nok ditt eget liv.

Så vær så snill. Lev livet ditt, uten anger – legg det gamle bak deg, ikke hat noen – det er bortkastet, gjør akkurat det du vil gjøre, og det du føler er rett. Hva alle andre sier kan du bare glemme, for det er du som bestemmer over ditt eget liv, og du må gjøre det som gjør deg glad.

Kan vi alt bare være fint og bra, bare en liten stund til ?

Det er som regel sånn at øynene vil ha mer enn magen, når det gjelder det meste (det betyr ikke at du trenger å tygge på den neste skoen du kjøper, selv om du har hatt lyst på den lenge). La oss si at alt du vil ha er dekt i sjokolade, noe som er kvalmende realistisk men likevel. Alt er dekt i sjokolade, og det er bare for deg å løpe rundt og plukke akkurat det du vil ha, og smake litt på det. Jeg hadde ikke klart å bestemme meg, fordi det er sjokolade og alt er dekt i det. Det finnes ingen annen vei, vi må smake på alt sammen..

Hva som skjuler seg under sjokoladen trenger ikke være like sukkersøtt, eller kanskje det er søtere – personlig liker jeg ikke marsipan. Alt ser fristende ut, dekt i den varme flytende sjokoladen som du VET smelter på tungen og du vil bare ha mer og mer. Men når du tar den første biten, og kjenner den ekle følelsen av fiskebein i munnen og finner fort ut at sjokoladefisk, er faktisk bare vanlig fisk dekt i sjokolade. Det bare så utrolig mye bedre ut på grunn av sjokoladen.

Mye kan se fristende ut og vi vil, nei vi må bare ha en bit. Bare en liten bit, bare smake pittelittegranne. Ikke fordi vi vet vi vil ha det, men fordi vi vil smake litt på det først også kan vi heller bestemme oss for om vi liker det eller ikke i ettertid. Er det slik at i vet alt vi ikke vil ha, men klarer ikke helt å sette fingeren på hva vi vil ha?

Så vi smaker oss frem, men ettersom alt er dekt i sjokolade og du har nå vært igjennom alt annet enn godteri og marsipan begynner man å bli lei. Og ikke minst fortvilet og irritert fordi vi ikke finner akkurat det vi vil ha. Noen ender da opp med å smake på alt, i desperasjon etter å finne det de vil ha (som de for øvrig ikke har peiling på hva er enda). Andre bare gir opp, og gidder ikke smake på mer før de er sikker på at det bak sjokoladen er noe minst like delig som sjokoladen selv. Andre tar en sjanse innimellom gjerne i sammenheng med alkohol, smaker sikkert kjempefint når man egentlig ikke vet hva man roter seg bort i. Det er jo ikke så nøye, bare den ene lille biten..

Når man da har smakt på en del, og enda ikke funnet noe som faller i smak, så er det bare vel å gi opp? For du vet enda ikke hva du vil ha, fordi du aldri har hatt det. Du vet bare et det er noe, noe som mangler. Noe du har veldig lyst på. Så med mindre du bare bestemmer deg for å ta en liten slankekur (kutt ut sjokoladen ), så kan du forsette å smake. Er du heldig er det noen som dekker deg i sjokolade….

Noen ville vel sagt ja, du er mekanisk. Du har en kropp som fungerer, hjertet ditt pumper blod rundt om i kroppen din, du puster, du fordøyer mat, kroppen din jobber! Du er mekanisk på den måten, hva ellers kan være mekanisk med deg?

Har du noen gang opplevd ting mange ganger og du til slutt vet akkurat hvordan følelsene dine skal oppføre seg når/om/hvis det skjer igjen? Har du noen gang følt at du er lei av å reagere på en spesiell måte, bare fordi at du har reagert på den måten før? Er følelsene mekaniske, slik at du ikke klarer å reagere annerledes neste gang den samme tingen skjer?

Hva du føler er deg, hvordan du er, hvem du er defineres også av hvordan følelsene dine oppfører seg, og hvordan du velger å presentere dem for verden rundt deg. Men likevel kan ingen forutsi hva du kommer til å føle i en hver situasjon. Noen kan si at de kjenner deg, ja selvfølgelig, men ingen kjenner dine følelser bedre enn deg selv. Men når det kommer til det punktet at du har opplevd en ting, bra eller dårlig, mange ganger at du tilslutt kan forutsi hva du kommer til å føle, gjør det deg til mekanisk? Har du knekt koden? Har du virkelig skjønt hvordan du og følelsene dine fungerer? Er det virkelig så enkelt, og har du ingen sjanse til å forandre på det?

Hvis følelsene mine ikke er mekaniske? At jeg bare har bestemt meg for å føle det samme hver gang jeg hører den ene sangen eller møter en spesiell person, og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg kommer til å føle men bare et sterkt ønske? Betyr det at jeg aldri noen gang kan kjenne meg selv? Eller at du kan kjenne meg?

Men om du kunne kjent meg, og skjønt hvordan jeg kom til å reagere, eller føle hadde jeg da blitt kjedelig? Hadde ikke du også blitt kjedelig da? Hadde vi vært en gjeng kjedelige individer med et ønske om å reagere/føle annerledes for engangs skyld?

Følelser har aldri vært logiske i forhold til noe annet enn dine egne følelser. Det er mange ganger jeg har bare satt meg ned i fortvilelse og irritert meg over hvorfor jeg føler akkurat det jeg føler. Hvorfor kan ikke følelsene mine bare gjøre som jeg selv vil, så hadde det vært mye enklere. Enklere, kjedeligere og lite menneskelig.

Du vet ikke hva som kommer til å gjøre deg lykkelig før du opplevere det, du vet heller ikke hva som kommer til å gjøre deg ulykkelig før du opplever det. Og hva som utløser de følelsene har mye med din egen sinnsstemning å gjøre, og hvor du er i livet, hvem du deler hverdagen med, hva er livet ditt preget av.

Et klokt menneske sa engang: ved å oppføre deg som et menneske som elsker, så bli du et menneske som elsker. Du trenger ikke være mekanisk, og følelsene dine kan være så uforutsigbare de vil, men du kan styre tankegangen din, og bestemme deg for hvordan du vil ha det og hvordan du ønsker å takle følelsene du har. De fleste gangene er det letteste bare å føle.

Når hodet mitt går offline er det vanskelig å holde en seriøs, eller logisk samtale. Noen ganger vil ikke ordene komme ut i riktig rekkefølge engang, andre ganger snakker jeg gresk-finsk-tysk – dvs du kan sikkert finne noe du skjønner innimellom alle lydene, men du aner ikke hva jeg snakker om. Det snilleste ville være og bare nikke og smile til alt jeg prøver å si, snik deg sakte med sikkert vekk eller påpek det tydelig slik at jeg blir enda litt frustrert over at hodet mitt ikke liker virkeligheten, og avslutt med et lite klapp på skulderen og nok en bemerkning om at jeg er blond.

Jeg har mine dager, mine øyeblikk hvor jeg strever med å få hodet på riktig kurs. Ikke alltid like enkelt, og når man da sitter i en forelesning og prøver veldig hardt å få med seg hva som egentlig blir sagt hjelper det ikke akkurat at tankene flyr av gårde til en verden hvor man kan dele på null, snøballer overlever i helvete og livet faktisk er en dans på roser. Ikke nok med at tankene flyr, men de er overpositive med et fnugg naivitet. Det er som en tabell med kjempe positive tall som alle sammen vil ha en plass på grafen, og gjerne samtidig, med forskjellige farger, og ingen endepunkter men uendelige vendepunkter.

Det er på slutten av slike dager frustrasjonen tar over og du ber og håper om at hodet skal roe seg ned, men tanken om den rosa elefanten kan ikke slettes og du lurer fortsatt på om du skulle ha satt deg på den andre siden av bussen – siden stoppknappen er nærmere derfra… Så dop meg ned, sleng meg til sengs, vær så snill – make it stop. For når jeg en hel dag har vandret mellom fantasi og virkelighet og hodet mitt ikke klarer å bestemme seg for hvilken tilværelse som passer meg best, vil jeg helst at du bare får meg til sengs.

Jeg vet ikke hvilken følelse som kommer over meg, men jeg mister kontroll, mister eyelineren og klarte ikke annet enn å lene meg inntil døren og gli sakte men sikkert nedover mot gulvet. Følelsen begynner å bli kjent, og jeg får skikkelig vondt i hodet. Jeg klarer ikke få ut et eneste ord, eller bevege meg. Jeg legger meg ned på gulvet i gangen. Og jeg blir liggende. Jeg vet ikke hvor lenge, tiden bare går. Musikken fader ut og glir over i woven hand med white bird.

Jeg blir stresset og får en blanding av panikk og angst over meg. Dette har skjedd før, men jeg klarer fremdeles ikke takle det hver gang det skjer. Jeg kjenner en tåre renne nedover kinnet mitt og gnur ut den nylagte sminken. Det er over et halvt år siden sist, men i dag hadde jeg atter et epilepsi anfall.

Hello square one, nice to see you again…

Jeg hadde en hysterisk Susanna uten for rommet mitt, trøtt som jeg var spaserte jeg bort til døren. “Jenny, det er en fyr på rommet mitt! jeg aner ikke hvordan han har kommet inn?!”susanna var lettere hysterisk og skjønte visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. blikket hennes var fylt med panikk. Herregud tenkte jeg, det er en vilt fremmed mann på rommet hennes!

“Jenny hva gjør jeg?!” Ja hva gjør man da? Sånn egentlig? Jeg var jo enda ikke våken så jeg sendte henne ned til de som bor under oss. Jeg hørte hun banket febrilskt på døra nede. Ja jeg må innrømme jeg var ganske forvirret og litt redd. Tanken streifet meg om jeg skulle gripe en kniv fra kjøkkenet og liste meg inn på rommet til Susanna bare for å være sikker på at han ikke ville finne på noe tull. Jeg skjønte egentlig ingenting.

De i etasjen under var ikke hjemme, så Susanna kom løpende opp trappa igjen “er den død da?” hun gikk inn på rommet sitt igjen, hun kom like raskt ut igjen “den er den enda! ”

Den tenkte jeg, jaha greit nok at hun kaller den fremmede mannen for den, litt merkelig men ok. Susanna kom trippende bort til meg igjen “jeg skjønner ikke hvordan den har kommet seg inn, men den lever enda. hvordan kan en fugl komme seg inn på rommet liksom…”

En fugl?! Ja jenny en fugl ikke en fyr! “Å ja en fugl?! jeg trodde du sa fyr jeg, kom så skal vi slippe den ut igjen.”

Det var ikke værre enn en liten fugl på størrelse med en knyttneve som hadde kommet seg inn gjennom ventilen. Hvor hysteriet og panikken kom fra aner jeg ikke, men alt for mye action en tidlig mandagsmorgen.

Som du da sikkert skjønner, så har jeg det bra. Jeg har ikke skrevet på lenge, det er ingenting som plager meg akkurat nå, og jeg nyter bare hvert øyeblikk av livet mitt. Enten det er her alene på hybelen min, eller sammen med andre.

Denne følelsen av å ha det bra er herlig, men det fører til skrivesperre. Hva i alle dager skal jeg skrive om nå? Dette må jeg gjøre noe med, fordi å gå å vente på at jeg ikke skal ha det bra, slik at jeg kan skrive igjen blir bare for dumt. Så har du noen tips om hva jeg kan skrive om, kom med dem. Jeg trenger noe å tygge på.

Det er ikke det at jeg ikke blir inspirert av å være glad, være rundt herlige mennesker, og bare ha det skikkelig bra, men de følelsene har det fint med å bare bli følt.

Hva som foregår inne i ditt hode, mitt hode, hodet hans eller hennes det kan vi vel aldri helt vite. Hva som er rett og galt kan vel diskuteres, men noen har allerede gitt seg selv makten til å definere det. I dag blir vi fortalt hva som er rett, hva er galt og hvordan vi aller helst bør tenke, takle hverdagen og leve. Likevel står det tusenvis av mennesker og hopper rett foran øynene på deg og roper: ”Vi er bare mennesker, du har lov til å feile!!” Men vi har blitt lært at feil skal vi ikke ha noe av. Vi liker ikke feil. Vi liker det perfekte - det rene. De som hopper er de gale, du kan ikke stole på slike frie mennesker som godtar feiltakelser. De godtar at du er annerledes, for all del skygg unna!

Å greie ut i det vide og det brede om seg selv er farlig. Du vet ikke hvordan de kommer til å reagere. Kommer de til å akseptere deg? Vil du virkelig risikere å knuse glassmasken din? Ren, perfekt mot ditt eget ansikt. Du har fregner! Tenk deg om. Tenk deg så skuffende for alle rundt deg, at du ikke er perfekt. Tror du virkelig de vil ha noe mer med deg å gjøre da? Vi har ikke råd til feil, du har bare denne kroppen en gang. Har du virkelighet samvittighet til dette?

Du kan bare glemme å lage din egen glassmaske, den får du utdelt når du blir født. Det er forskjellige masker som er organisert etter hvilken omgangskrets du har, hvor mye penger familien din har og hvor bra utdanning du skal skaffe deg. Så å legge ned masken vil sees på som et sosialtselvmord. Så ikke si noe, bare nikk og smil. Du er perfekt med masken, ikke tenk på noe annet.

Hvis du nå vil være så dum, så egoistisk og kaster denne masken er du fortapt. Selv om bare skaden er en ripe og skit er du fortapt. Adjø, din tid er over. Du er en hopper nå. Det er klart du ikke spretter og har like bra spenst som resten av flokken. Du har jo så vidt begynt. Usikker og redd, som et barn forlatt på Oslo S en lørdagskveld. Dum er du og, du vet at hoppere ikke har sikkerhetsnett? Ikke hjelm eller knebeskyttere heller. Ikke engang regler for hvordan du skal være, du må være deg selv. Æsj.

Så hva har du tenkt å gjøre nå? Du hopper, greit nok du er plassert bakerst, har den dårligste spensten og vet ikke helt om du tør å bruke stemmen din helt enda, men du hopper. Innrøm det, du liker det. Å hoppe.

Idiot, du er ikke perfekt. Du godtar feil. Du har knust glassmasken din, hvorfor? Slik at du kan fortelle hva du egentlig tenker, mener og føler? Er det virkelig verdt det? Du har fregner!

Jeg kan ikke huske å ha gjort noe annet enn å hoppe. Greit nok at jeg har hoppet ganske dårlig, og det har ikke kommet et eneste ord fra min munn, men jeg har alltid vært der. I flokken, ofte bakerst litt usikker og redd. Ikke alltid jeg spretter, men jo da du kan definitivt se meg bumpe litt opp og ned der bak.

Så pust ut, du er bare et menneske. Du har lov til å feile, det er det som gjør deg så menneskelig. Så levende. Så hvis du tar en titt på alle rundt deg kan du se at de fleste av oss har fregner.