The Wunderkind

I Det første bud er ganske lett:De som er flest, har alltid rett.

II Tenk alltid på hva folk vil si.Og ta den sterkestes parti.

III Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

IV Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

V Følg ingen altfor høye krav.Men si, hva du har fordel av.

VI Si alle hva de gjerne hører.Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII Gå aldri oppreist. Snik deg frem.Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

IX Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)

X Hvis siste bud blir respektert,da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, -men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid,- én time forut for din tid!

skole - lærere -favorisering- nedtrykking - typisk norsk - janteloven - lærere - skolen - karakterer - dårlig selvbilde - favorisering - karakterer - undertrykking - urettferdighet - dårlig undervisning - dårlige lærere - den norske skole - lav utdanning - dårlig selvtillit - ulykkelighet - dårlige karakterer - favorisering - den norske skole - undertrykking - favorisering - kjernen - Norge - janteloven - kritikk - politikere - skole - favorisering - dårlige karakterer - gjengangere - Favorisering - dårlige lærere - ingen tilpassning - dårlig utdanning - nedtrykt - favorisering - ulykkelighet - mindre penger - dårlig utdanning - dårlig undervisning - den norske skole - typisk norsk - dårlige lærere - KJERNEN.

Folkens, dropp leksene, ikke øv til prøver. Det lønner seg ikke uansett hva du gjør, det går èn vei med karakterene dine, og det er nedover. Hjelper ikke om du jobber deg halvt ihjel, ingenting du kan gjøre uansett - du er ikke favoritten du heller.

Ja, jeg er dritt lei, sinna og provosert.

Mennesker skiller seg kanskje mest ut fra resten av verdens skapninger, nettopp fordi vi kan tenke som vi gjør. Altså bare så det er sagt så vet vi ikke dette helt sikkert, om andre skapninger tenker i hytt og pine slik vi gjør eller ikke, men før vi kan motbevise at de ikke tenker slik vil jeg gjerne la tankene mine surre vilt, og blir du forvirret må du bare spørre.

Tankene dine, tankene mine, tankene våre. Alt vi får plass til i denne knotten vår i løpet av en dag er så og si ubegrenset. Vi tenker på hva vi skal spise til middag, hva vi skal ha på oss i morgen, hvilken formel vi må bruke for å regne omkretsen av en sirkel eller hoppe over til litt mer kompliserte plan og virkelig tenke på noe vi selv anser som svært viktig.

Med alle tankene du har som menneske, har du et ansvar ovenfor hvordan du velger å handle i forhold til dine tanker. Nettopp fordi at du bør handle fornuftig, rett og rettferdig i forhold til resten av menneskeheten. Så da lurer jeg virkelig på? Tenker du ofte på ansvaret som følger med hver eneste tanke du tenker? Har du ansvar for alle tankene du tenker, eller skal vi bare regne med alle tankene som fører til handlinger som berører andre slik at det du gjør i all hemmelighet ikke skal regnes som ditt ansvar fordi det ikke berørte noen andre? Kan dine tanker ha konsekvenser for andre mennesker? Hvis dette da er sant, hvilket ansvar vil du stå bak, og hvilke mennesker vil du utsette for dine tanker, og tror du som menneske at du klarer å kontrollere dette?

Tankene dine fører ofte til at du handler i den retninger samvittigheten din trekker deg og egoismen din - ja jeg vet du ikke liker å tro du er egoistisk, men du er nok det. Disse handlingene kan kanskje ha bakgrunnen i at du vil leve i nuet, du vil være impulsiv og fri og i bunn og grunn bare ta ansvar ovenfor deg selv - i allefall for en stund. Har du da noen gang tenkt på hvilket ansvar som følger med disse tankene som handler i nuet?

Vi sier at èn enkelt handling ikke kan definere et helt menneske, men hva med alle tankene våre som fører til en mengde handlinger vi har ansvar for, men som vi ikke egentlig forstår at vi har ansvar for. Det var jo bare èn ting du gjorde, og så vidt du vet kom du jo deg i live ut av det hele. Trenger noen virkelig minne oss på at selv om ikke èn handling definerer et helt menneske, så vil alle de andre handlingene bygge opp et bilde av hvem du er. Disse handlingene kommer fra tankene dine. Og jo, folk forstår og skjønner hvordan du kan tenke selv om du tror at det er ingen i hele verden som skjønner hva DU tenker. Disse tankne bærer dette ansvaret, du igrunn ikke visste du hadde.

Så, vi mennesker vi handler i alle ville retninger, vi gjør litt ditt og litt datt. Vi spiser middag ute på onsdag, og dreper noen på torsdag. Så når vi hører om drapet som skjedde på torsdag, tenker vi : hvem i alle dager er dt som kan gjøre noe sånt? Hallo, det er nettopp det VI gjør, VI dreper, VI, OSS mennesker. Så da må det være noen som virkelig ikke skjønner det ansvaret de har fått, men så definerer ikke èn enkelt handling et helt menneske heller. Selvfølgelig, når en handling som utsetter andre mennesker for noe grusomt, blir gjentatt mange ganger så kan man jo begynne å lage seg et bilde, men ingen er skyldig for de er dømt.

Så, ansvar, tanker, hvordan kan man da vite at man handler riktig både i forhold til andre, men også i forhold til seg selv. Vi kan jo tikke inn på samvittigheten - for de som har en - skal vi alltid søke grunnlag for en handing i samvittigheten? Man kan jo ikke stole på at alle mennesker kommer til å handle etter samvittigheten heller, eller bruke den i en vurdering om de skal utføre en handling eller ikke. Bruker du alltid samvittigheten? Hva er samvittighet? Og hvordan i alle dager vet vi hva vi skal få dårlig samvittighet for eller ikke ? Da kan du jo begynne å tenke til hvordan du ble oppdratt.

Tanker, anvar, samvittighet, mennesker, handling, dom, tankene mine surrer, og jeg ser ikke noe galt i å dele dem med deg. Så at jeg skrev denne tankefallende posten tar jeg fult ansvar for. Lykke til, jeg håper du får like mye ut av deg som jeg fikk.

Dagens inspirasjonskilde:

Der alle stier taper seg - Paal Brekke

Den man som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden ødslig drivende gjennom ham
hvem er han nå

den mann i går?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem

når var i forgårs?
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende

Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel

som har reist seg fra klaveret
uten å se på han
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag

Vi har mange sider ved oss selv. Noen skulle vi helst sett at vi var foruten, mens andre sider skulle vi helst ha fremstilt litt mer.

Din egen karakteristikk er viktig for hvem du er, og hvordan du ønsker å fremstå. Likevel finnes det mange som kan lese deg som en åpen bok, om de blir kjent med deg. Det er veldig skremmende, fordi du vil helst at de dårlige sidene dine skal være sjult for alle du ønsker å imponere. Du vil være et fabelaktig menneske, men at noen kan forstå deg og se hvordan du egentlig er skremmer deg, rett og slett fordi du - som alle andre - ikke er feilfri.

Denne skremmende følelsen får oss til å skygge unna alt som kan få oss til å fremstå med noen av de dårlige sidene våre, alle som viser tendenser til å forstå oss skygger vi unna, og de som ikke gjør det blir våre daglige medmennesker. Men ofte er det slik at våre daglige medmennesker er de som bryr seg minst, og egentlig ikke legger så mye i å kjenne deg og alle sidene ved deg, så hvorfor vil vi helst være rundt dem likevel? Kanskje det er de som leser deg som ei åpen bok som virkelig bryr seg om deg? Trenger du å gjemme deg for dem da?

Når man for eksempel leser bøker finner vi mange type mennesker som blir skildret på en veldig naken og brutal måte, og vi kan derfor bli provosert og kalle de for psykisk syke folk og at du er i alle fall ikke slik! Noe som ender i konklusjonen om at boka du har lest er bare helt for ferdelig dårlig og du synes ingenting om den!

Denne nakne fremstillingen av mennesker, hvordan noen kan være er som å lese sin egen tankegang og handlinger. Du kan kjenne deg veldig igjen, og bli sittende der helt naken uten å forstå hvordan noen klarer å karaktirisere deg på den måten. Du blir livredd, og vil helst ikke at noen skal se det heller. Du er jo tøff, modig, ikke redd!

Å takle alle sine sider er en ting man må lære seg, og rett og slett godta - hvis det er for ille, kan du jo alltids prøve å forandre på noe og. Det er veldig vanlig å gjemme seg fra de som bryr seg så mye at de virkelig vil vite hvem du er, men når man alltid gjemmer seg kommer ingen til å virkelig kjenne deg, og kanskje helt til slutt er det ingen som gidder det heller fordi ingen får sjansen.

Hvorfor er du så redd for deg selv? Er det virkelig så ille å la noen kjenne deg? Du kan ikke gjemme deg foralltid, da er det jo igjen som vil gi deg en klem tilslutt. Hvem kan trøste deg når de ikke vet hva som er galt, eller hvem kan vel tilgi deg når de ikke vet hvordan du takler ting ?

Det er på tide å ta av hetta og legge alle feil og bekymringer bak seg. Jeg gidder ikke løpe fra meg selv lengere fordi jeg tar meg alltid igjen, uansett hvor god utholdenhet jeg har og du burde gjøre det samme.

Hvor begynner ensomheten ? Er den en ubeskrivelig følelse som kommer når man er helt alene, eller kan man være ensom sammen med andre?

I hvilken grad er man ensom? Er man en som når man er singel, har få venner, sitter alene, eller har lite kontakt med familie? Er man ensom om man ikke får oppmerksomhet heletiden, eller kan man føle ensomheten selv om man får mye oppmerksomhet?

Ensomheten er et misbrukt ord. Alle kan gå å si at de er ensomme, og at de vil ha kjæreste eller bedre venner. Men de som virkelig er ensomme, holder det for det meste for seg selv. For når man er ensom, vil man helst være ensom i fred. Alene. Dette er en reise kun for enkeltpersoner.

Følelsen av å være ensom, trenger ikke være det værste, men den kan også ødelegge mye og man kan bli deprimert. Ensomheten kan være så mye, og den kan komme av enda mer. Du kan være i en kjærlig familie, ha mange venner, en kjæreste, men likevel føle seg ensom, for det er et krav som ligger i ubevisstheten som ingen har klart å fylle opp enda. Men på grunn av at det ligger i ubevisstheten kan det hende at du som er ensom også kan fylle opp det kravet, men du bare er ikke helt klar over det eller vet ikke hvordan du skal gjøre det. Dette kravet kan være mye. Det trenger ikke være noe stort, men det er noe som du trenger å ha, få høre, føle eller oppleve. Kanskje du rett og slett bare må forandre tankegangen din.

Fra en tid til annen er vi alle ensomme. Det trenger ikke være noe stort, men det kan og være snakk om lykke og ulykke. Denne ensomheten kan feste seg til deg som om du vil være ensom, det er det du kan best. På samme måte som sykdom, kan ensomheten ta tak i deg og få deg til å tro at du må være ensom, du skal være ensom. Du fortjener det, men ingen fortjener å være ensom. Ingen fortjener å være alene på noen som helst måte.

Ensomheten kan komme når som helst, hvor som helst. Det har ingenting å si hvem du er, eller hva du har gjort. Vi kan alle føle denne sorgen trykke over oss. Den eneste måten å bli kvitt ensomheten er vel å prøve å fylle opp det kravet du kanskje ikke vet at du har. Kanskje du ikke lenger har et krav heller, men du har vært ensom så lenge og det er det du kan best, du har vært det så lenge at du vil være ensom. Uansett er det bare du som kan gjøre noe med det. Det er bare du som kan kvitte deg med denne tyngden. Det kommer an på det samme om du trenger en ny person i livet, bli kvitt en person i livet eller bare gjøre noen personlige justeringer. Ting kan alltid bli bedre. Du trenger bare å sjerpe deg litt.

Tenk på alle du har møtt gjennom livet, og alle du har hatt et spesielt forhold til, enten som venn eller kjæreste, eller kanskje bare bekjent. Når de da dør, eller stunden før de dør, tenker de da over at de engang har kjent deg, og hvordan har det noe å si? Det samme gjelder deg, tenker du over de når det er like før du dør, og hva har det å si? hvilke minner knytter opp mot dem? Vil du gråte, eller le? bli glad eller sint?

Tenk over alle du har fått kontakt med, som har hatt noe for deg å si, uansett bare om det var for ett møte, eller bare en lite periode, eller kanskje opp til flere år. Kjenner du dem når du er gammel, og vet du snart kommer til å dø, hvordan har livet servert deg disse personene, og hvordan har du tatt imot dem?

Kommer du til å huske meg ?
Kommer du da til å gråte, eller le ? Smile, eller bli sint?

Om du har møtt meg for lenge siden, og likvel husker meg i dag, kommer du da til å huske meg i morgen? Dagen etter? om et år? Ga jeg deg et inntrykk slik at jeg blir uforglemmelig? Eller har du allerede glemt meg?
Glemte du meg i dag? i går? eller for et år siden? Husker du hva jeg sa? Var jeg hyggelig, slik en person skal være?
Var jeg bar en i mengden du hadde møtt, eller var det noe spesielt med meg, som du ikke hadde opplevd før? Tørr du la meg tro jeg var spesiell? Eller skulle du helst sett at jeg smilte fordi du fortalte du enda husket meg etter all denne tiden.

Kommer du til å tenke gjennom alle de livene du har vært innom på din livsreise? Eller har du kanskje allerede glemt halvparten? Enn om du var noe spesielt for dem, men du fikk aldri vite det, eller kanskje de var noe spesielt for deg, men du turte ikke si noe. Om du ikke liker å tenke tilbake på allesammen, tenk tilbake på alle som fikk deg til å smile. Et godt smil, et ekte smil, etterfulgt av latter. Den beste latteren som finnes, latteren av ren lykke. Om det så bare var for et par sekunder, men jeg vedder på at du virkelig kjente den følelsen, dypt inn i deg.

Jeg kan ikke love noe annet enn at jeg skal prøve. Jeg skal prøve å huske deg så godt jeg kan, fordi du gjorde et inntrykk på meg. Og det er jeg glad for.

Å drømme er det eneste du kan gjøre helt alene. Det finnes ikke noe så ensomt som å drømme. Følelsen og opplevelsen er det bare du som registrerer og føler, ingen kan oppleve den samme drømmen som deg, og du kan heller ikke dele den med noen.

Drømmene dine er kun dine, og det er det dine største hemmeligheter. Ingen kan noengang ta dem i fra deg, for det er mellom deg selv og bevisstheten din.

Alle andre hendelser og handlinger kan du på en eller annen måte dele med noen. Ikke at man nødvendigvis må det, men det er mulig. Du har muligheten til å dele det med andre. For eksempel kan du ligge i senga di, med kjæresten. Dere skal sove, og kan ligge så tett dere bare klarer, men i det øyeblikket dere sovner, er dere så langt fra hverandre som det bare går an. Drømmene skiller dere, og dere opplever ikke det samme, selv om dere er på akkurat samme sted, sammen, samtidig…

Noen kan være heldige, eller uheldige om du vil, som ikke hukser hva de drømte. Som om de ikke har tatt del i denne ensomheten. De trenger ikke bære denne viten, som bare de vet eller husker. Du tenker vel at det kanskje ikke har så mye å si, for er drømmer sanne? Det vet vi ikke, kanskje ikke alt. Men det kan være deler av drømmen som faktisk har skjedd, eller som skjer.

Er drømmer ønsker? Noen sier at man drømmer om det man tenker på sist før man sovner, hvis det er sant, tenker jeg alt for mye. Spesielt på ting jeg ikke burde tenke på. Men kanskje drømmene allikevel er noe jeg ønsker innerst inne? At det er en følelse eller hendelse jeg vil at skal inntreffe, jeg bare vet det ikke selv?

Jeg er så uheldig at jeg husker det meste jeg drømmer, og jeg har ingen å dele det med. Drømmer kan ikke forklares slik de føles, og heller ikke forklares slik de oppleves. Det er en helt annen virkelighet.

Så utrolig trist å tenke på, at når du legger deg om kvelden sammen med kjæresten din, bamsen din, eller en venn. At du snart kommer til å være så langt fra vedkommende som du aldri har vært, og du vet ikke når du kommer tilbake. Og hvem kan vel savne deg da? Når du drømmer?

Ingen savnet meg, når jeg drømte ved siden av dem….

Kan man bli lykkelig av en tanke? En tanke der man drømmer seg bort om det man ønsker seg aller mest. Lykken man får av den tanken, kan jo hjelpe veldig godt med å oppfylle det ønsket sitt. Enn om man bare kunne få akkurat det man ville ha, da man ville ha det, og da tenker jeg ikke på masse penger, klær, eller mat, men kanskje noen man er veldig glad i, som bare er der. Uten å si et ord, uten å måtte forklare noe, den personen bare er der, og det er nok til å gjøre deg lykkelig.

Den tanken gjør meg glad, den tanken om at denne personen kanskje støter på meg en dag. Og nå som dangen blir til natt, og jeg ser ut vinudet mitt, på all snøen, og stjernene som glitrer over hodet mitt, så må jeg tenke denne tanken.. og et smil sniker seg om min munn og jeg drømmer meg bort…

^^,

Enn at man kan bli så glad, av en eneste tanke.. *sukk*

Noen ganger må man bare begynne en plass, så jeg begynner her:

Livet blir, overraskende, mye bedre. Men skolen for blir den samme. Joda, jeg har bare ett år igjen, men feilinformering skulle visst gjøre det året en smule mer komplisert.

I fjor, da vi skulle velge fag for 3. år på vgs, spurte jeg og Ingrid rådgiveren om fagvalgene vi tok, og jada alt var helt iorden, ikke noe problem.

Forrige uke, kjørte de en test for å sjekke at alle hadde fagene i orden slik at de fikk primærtvitnemål. Da fikk jeg og Ingrid slengt i trynet at vi manglet et fag. Og at vi måtte ta enda et fag i tillegg til alt annet, hvis ikke fikk vi ikke vitnemålet. Dèt sier de først NÅ? Og rådgiveren sa at alt var iorden, enda vi spurte om akkurat det!

!!!!

Vi har begynt på det siste året, fagvalgene ble tatt i fjor, hvorfor i helvete er det ingen som sier noe før nå? Ikke nok med at det tok sinnsykt lang tid før vi fikk vite det, så hadde vi blitt fortalt at det var greit, og at det ikke kom til å bli noen problemer med vitnemålet.

Tusen takk!

GO rådgiveren.
GO Olav Duun vgs.
GO Engelsk som privatist.