The Wunderkind

Som mennesker er vi veldig opptatte av våre egne liv og alle bekymringene i det, men nok er nok. Vi hisser oss opp over små ting, misforståelser herjer i hverdagen mens dødstornadoer flater ut byer, ektefeller prøver å drepe sine koner, kvinner blir voldtatt landet rundt, Al-Qaida sender trusler veggimellom og 211 lik er funnet i 65 massegraver i Afrika. Og det mine medborgere tenker på er : “jeg gurer meg til tentamen på tirsdag”, “oh, jeg må spare penger til alkohol” og “vi lager unødvendige diskusjoner over misforståelser da, fordi det betyr virkelig noe….”

Ja, vi er bortsjemte. Det har jo ikke skjedd oss noe, enda. Men hvem gav oss fullstendig rett til å bare ignorere alt som skjer i verden, og heller konsentrere oss om å blåse opp misforståelser slik at vi kan lage en livsviktig debatt av det? Har vi bare blitt slik fordi vi har alt for mye velstand? Eller har vi blitt slik fordi vi rett og slett ikke vet bedre? Hva betyr virkelig noe, en helg på fylla eller om du overlever 2007?

Her om dagen leste jeg at de fleste menn mener at det er delvis eller helt kvinnenes feil at de blir voldtatt. Ja, fordi vi jenter vet akkurat hva guttente tenker og hvordan de har planlagt å handle fordi vi ikke går pakket på med vinterklær en varm juni dag. Men det vi faktisk vet, er alle ikke gjennomtenkte og dyriske handlingene som enkelte mennesker gjennomfører. Det er ikke vår skyld at enkelte ikke klarer å kontrolere seg. Altså, har vi vikrkelig ikke kommet lenger? Har folk virkelig ikke forandret seg? Vi lever i 2007 og ja, det finnest tydeligvis fnugg av diskriminering den dag i dag. Det sjokkerer meg at vi virkelig ikke har kommet lengere på det emnet. Er vi fortsatt like trangsynte og liker å legge skylden på alle andre enn oss selv?

Forrige uke skjedde det et dobbeltdrap i Overhalla, ikke langt unna her jeg bor. Det var sjokkerende, stort og veldig veldig oppsiktsvekkende akkurat der og da. Dagen etter kunne vi ikke snakke om annet enn hvor fulle vi var natt til 1. og hvem som gjorde hva. Og ikke minst, spøker om flere drap, idiotiske påfunn som å ringe rundt til folk og si ”jeg ble skutt i foten av morderen i Overhalla” sirklet rundt. Det er på en måte glemt nå. Det rammet nært oss, men tydeligvis ikke nært nok. Det er tydeligvis ikke så nøye. Det har jo ingenting med oss å gjøre? Tror vi.

Diskusjonen i dag har vært baksnakking som ikke har vært baksnakking og en god del misforståelser og feiltolking. Så istedet for å bekymre oss og faktisk diskutere og snakke sammen om hva som foregår i verden, så er våre hoder rettet mot akkurat èn ting: MEG SELV!

Tragisk nok, så vet vi at vi er bortsjemte og vi vet at vi bryr oss for mye om oss selv, men vi gjør ingenting med det. Nettopp fordi ingen andre gjør det. Vi hiver oss bare på bølgene som allerede er der, mot nok til å stå opp for vår egen sak? Det finnes ikke. Så hvorfor skal jeg gidde å snakke om urettferdigheter, elendigheter og død når det er ingen andre gjør det? Alle virker totalt interessert fordi det ikke er drittungersladder fra helgas fyll…

Vi har så sinnsykt mye frihet, og det viktigste vi klarer å finne på å gjøre med den er å handle merkeklær, snakke om kjærester og misforstå alle rundt oss med vilje for å få nok en diskusjon igang, som forøvrig er livsviktig….

Så bortifra at det er krig iverden, terrortrusler hives veggimellom, folk blir drept og voldtatt og klimaet forandres fortsatt, mer ekstremvær, så har vi det flott og jeg har nettopp kjøpt meg nye sko……..

Grow up, get over yourself..

Hun satt på en Mary-Go-Round. Og ja, den gikk rundt og rundt og rundt og rundt. Den samme melodien, på den samme hesten. Selv om hun klamret seg til denne ene hesten hun plasserte seg selv oppå da hun hadde levert fra seg billetten, så ønsket hun heller at hun hadde valgt en annen. Kanskje den helt svarte, eller den helt hvite. Men hva visste vel hun at en går hest skulle utgjøre så mye.

Som den, noe plagsomme, men muntre melodien ble noe sur holdt hun seg for ørene. Huff, noe så surt og ekkelt. Lyden trengte seg inn i øregangene og laget en gjenklang av lidelse. Likevel klamret hun seg fast til denne ene hesten, hun så tappert hadde valgt ut helt av seg selv. Men hun hoppet ikke av karusellen. Den bare fortsatte gå rundt og rundt og rundt og rundt…

Innimellom en av rundene ble musikken så sur, at den ble søt. Hun begynte å ta til takke med det. Hun klamret seg tappert og modig fast til hesten. Her skulle hun sitte lenge, og bare se på verden rundt seg. Hun var glad der hun satt, uvitende om at musikken bare ble surere og surere. Og hesten ble bare mer og mer grå.

Når karusellen skulle til å stoppe, visste hun at hun hadde valget om å gå av eller fortsette å sitte der og nyte de sure tonene som var som sukkertøy for henne. Hun bestemte seg for å sitte på en runde til, og smilte til billettmannen som tok imot nok en billett fra henne. Han lot det gå med det, som han visste at hun ikke kom til å bli sittende der lenge.

Karusellen begynte på sin andre runde. Hun satt der smilende og klamret seg fast til sin hest. Hun følte seg hjemme der. Karusellen går rundt og rundt og rundt og rundt, og det som engang var et smilende anskit ble nå et tårefult syn. Uvitende om hva som nå hadde skjedd hadde karusellen stoppet, og de måtte bedt henne gå av. Ingen ville gi henne en begrunnelse, noen mente det er best at hun ikke får vite det.

Hun snublet ned fra karusellen og så opp på dem med store tårefulle øyne. Der stod hun en god stund, natt og dag og bare så på den hesten hun engang hadde klamret seg til med livet….

…. I går da hun våknet ved siden av denne karusellen som en dag for lenge siden hadde kastet henne av, innså hun noe underlig. Hennes øyne var verken fylt med tårer av glede eller sorg. Hun reiste seg opp, snudde seg og gikk.

Hun gikk bestemt bort til billettsalget, kjøpte en billett og så lengtende bort på Mary-Go-Round, og den grå hesten hun engang hadde holdt rund og voktet med selve livet. Hun snudde seg og løp bort til køen. Billettmannen så på henne med et bekymret blikk. Hun bare nikket og satte seg fremst. Nok er nok, og hennes første runde i denne berg og dal banen er enda ikke over. Hun smiler for første gang på lenge…

Vil du også sitte på med meg?

Året har blitt 2007, og for de som ikke gidder å finne frem kalkulatoren eller bruke hjernen flittig så er dette det året jeg og alle andre 89-modeller blir voksen på papiret.

Hipp Hipp Hurra!

Flere rundt meg har i dagene siden nyttår trippet opp på skolen med en stor rød V i pannen. Voksen. Opp til flere har også hatt flere bak-rattet-opplevelser. Det er et under at ikke noe galt har skjedd.
Jeg har store vanskeligheter for å tro at dette kommer til å gå bra, spesielt i den første tiden da alle passerer fra B til V. Barn til Voksen. Det er et stort hopp, og livet er snart slutt. Det blir bare W X Y Z Æ Ø Å igjen. Trist, men sant. Og i tillegg leker vi med Virkelige biler på glatte små veier. Og mens veien blir kortere, skulle vi ønske at vi var tilbake til B. Selvfølgelig er vi overlykkelige etter av vi har passert 18 år og kan bestemme selv hva vi vil ha på brødskiva. Vi har blitt voksen og tøff, nesten. Det er ingen andre enn deg selv som kan bestemme etter denne dagen. Du har makten over deg selv. Selv om de fleste kommer nok tilbake til mor etter å ha vært på fylla og vil gjerne ha en klem og et glass vann…
Neida, alt handler da ikke om fyll og fanteri og dra på ferie til sverige uten at verken mor eller far blir spesielt glade for informasjonen. Det handler også om at vi har hele fremtiden forran oss og nå må vi betale strømregninga selv. Maten har også blitt dyrere. Før vi passerer 18 så trengte man bare smile søtt og forvente at om 30 min roper foreldrene ” DET ER MIDDAG!”. For en lykkelig tid..
.. men som alle gode ting tar dette også slutt. Det kommer en dag der du sitter alene på hybelen i en stor fremmed by, kanskje litt forkjølet. Rommet er iskaldt fordi alle ovnene er skrudd av siden den siste strømregninga ble en smule for stor og det blir ikke mye middag denne uken heller. Pengemangel, og neste stipend kommer ikke før om 3 uker. Men neineinei, vi skal ikke på død og liv ringe mamma og spørre om kanskje noen hundre kroner sånn at du får i det minste spise middag. Med den store røde V’en kommer også den alt for store og oppblåste Stoltheten. “Jeg skal klare meg selv” <-- ja men herregud, vi er nybegynnere de første årene som voksen, kan da ikke forvente all verdens ting heller. Man bare prøver, og feiler, og prøver igjen. Selv om det kan virke nokså deprimerende. Men vi gjør det likevell.

Plutselig en dag kommer sikkert alt det mamma sa om voksenlivet til å være sant, og du erger deg for at hun hadde rett nok en gang.

Jeg er barn i et par måneder til, men når den store dagen kommer er jeg bare voksen på papiret. B’en er fortsatt i panna..

Tror ingen av oss blir voksen på 2 timer, kanskje bare litt full?

En dag i glassgaten på Olav Duun VGS:

Steffen: oh, Jenny koffer kan du itj skulk fransken og fær heim me mæ istan?
Jenny: Kan ikke det. Vess æ ska bli patolog så må æ ha dugelige karaktera i alle fag…
Stine: Ka e en patolog?
Jenny: Dæm som obdusere folk..
Leyla: Æsj…
Stine: *skeptisk* okey…
Steffen: jamen du træng itj fransk daaa..
Ingrid: Enn vess ho får franske pasienta… ?

Det ene ordet som har blitt alt for mye brukt i unødvendige sammenheng og som snart har mistet sin glans og sterke menig er Unnskyld.

Unnskyld for at jeg sa noe dumt
Unnskyld for noe jeg ikke gjorde
Unnskyld for at du ikke likte kjolen min
Unnskyld for at jeg sier unnskyld

Joda, vi skjønner da at Unnskyld kan bli for mye brukt. Men vi slutter ikke av dengrunn. Unnskyld har alltid vært et vanskelig ord og si når situasjonen virkelig behøver å si det. Dette sterke ordet har blitt svekket av at vi bruker det for mye, og vi bruker den “slappe” versjonen til daglig. Med mindre du tenker deg om. Ja, jeg tenkte på Sorry. “Sorry mæ ass”. Utrolig sterkt og menigsfylt synes du ikke?

Vi unnskylder oss for alt. Ja ALT! Vi sier beklager om noen andre har gjort en feil, og vi sier beklager hvis gjorde noe vi hadde lyst til. Fortjener vi virkelig ikke å få ha stemmerett over våre egne liv? Må vi unnskylde oss fordi vi ikke fortjener bedre?

Selvfølgelig er ikke alle like, og noen bare rett og slett beklager seg aldri. Men fleste bruker det for å forsvare seg og gir fra seg alt ansvar for en situajson. Pystete. Jeg er pyse. Jeg kan beklage meg for alt. Hvorfor? Vel, jeg kan si det har blitt en vane. Og fordi jeg føler at jeg må unnskylde meg for at noen ikke skal bli irritert. Men når jeg tenker over det er det helt på trynet.

- kan du sette på en annen sang?
* oj! unnskyld, visste ikke at du likte denne jeg
- …..Ô_ø

Jeg skjønner hvor utrolig meningsløst det er. Men følelsen for å beklage meg er der enda.
Jeg lurer på hvorfor. Kanskje fordi at så mange rundt meg gjør det samme, føler at de må beklage seg for alt og ingenting. Unnskyldningen for å si unnskyld må vel være at det blir lettere å si det når situasjonen virkelig trenger det. Men da betyr det ikke like mye.

Hvilke ord kan erstatte Beklager, Unnskyld eller Sorry? Kan vi i det heletatt finne et nytt ord, som vil gi oss den samme følelsen som disse tre?

Du skal beklage deg så lenge du har en god grunn til det. Slutt å si unnskyld i situasjoner der du ikke trenger å bli tilgitt.

Lykketil, jeg skal til unnskyldrehab jeg også.

Nå må vi begynne å kle på oss, mine damer og herrer, vi er for nakne!

I følge en rektor ved en ungdomsskole, så kler vi ungdom oss uanstendig. Hun ber oss om å kle på oss mer, ungdomene er for nakne!

Men kjære vene, har det ikke alltid vært noe nytt? Det var jo skandale når gutta skulle ha langt hår, en del år tilbake. Og enda lenger tilbake kunne damene bare blotte en naken ankel og det var alt som skulle til for at gutta ble kåte og hoppet på damene som kaniner.

Men NÅ må vi begynne å kle på oss. Til og med på sommeren så synes denne rektoren at jentene ikke må gå med korte topper eller med dyputrigning, eller at gutta går med buksa halvveis ned på stumpen. Det er jo ikke akkurat slik at jentene hopper rundt i bikini og strutter rundt i stringen en varm skoledag, gutta hopper ikke rundt i bare boxern og leker tarzan akkurat de heller.

Men hey! ikke alle elevene er imot dette, noen sier at man må ta hensyn. Problemet da er vel at dette er et fritt land, og du bestemmer selv hvordan du vil kle deg, uansett hvor uanstending en person mener det er. Det kan jo hende du er veldig stolt av kroppen din og kler deg akkurat slik det passer deg. Men så har du de på den andre siden som er sjenerte og skammer seg. De blir misunnelige på de som strutter rundt med korte skjørt og selvsikkerhet som spruter utover atmosfæren. De kan ikke stoppe dem fordi. Og da mine damer og herrer, er vi inne på janteloven. “Du skal ikke tro du er noe”. Vel, går vi egentlig i mot folk som har selvsikkerhet på størrelse med Asia, og som liker å vise det? Eller er vi også bare misunnelige og synes det er deprimerende at de er selvsikkre og går med akkurat det de vil? Hva i alle dager foreslår du at vi gjør da? Forandre hele gjengen slik at vi blir mer like hverandre?

Må de som kler seg uanstendig, som de så fint kaller det, kle på seg og sjerme folk for deres egen selvsikkerhet? Eller skal vi akseptere at det er slik de ønsker å fremstille seg selv?

Som sagt har det alltid vært noe nytt, og alltid er det like uhørt. Vi kommer da over det etterhvert vi også? Gjør vi ikke? Jeg ser gutter i fleng med langt hår, jeg ser jenter som viser ankele sine på sommeren. Ja, nakne ankler. Er dette uhørt i dag?

Hadde dette vært så uhyre viktig for alle lærere i skolene så hadde vi vel hatt uniformer? Skal vi fortsatt ha skylden da?

Ikke bare nå de siste timene, men også i noen år så har det vært mye omtalt, dette med at ungdom sliter med den psykiske helsa. Men får alle den hjelpen de trenger?

På skolen får vi høre at man må bare komme å slå an en prat med en av lærerne. Hvem trapper opp på skolens trapp, banker på og får frem : “Hei, jeg er deprimert, kan du hjelpe meg?”
Hvem? Hadde du gjort det ? Når det kommer til dette med pratingen, så joda, det kan hjelpe det. Men det er de som holder kjeft, og ikke sier en milimeter om at noe er galt. Det er som oftest de som sliter mest, og ingen vet hvorfor.

Så, alle de som sliter, hvordan skal de komme seg igjennom det? Selvfølgelig er det noen som kommer seg helt fint, og det var bare en fase. Hva med de som blir begravet i en alder av 16 år, og ingen vet hvorfor?
Tenk hvor ille det må være, hvor grusomt en person kan ha det inni sitt eget lille hodet til at man er villig til å ende alt, og ikke en sjel vet hvorfor. Når en person tar sitt eget liv, er det noe av det mest egoistiske den personen kunne funnet på å gjort. Hva med venner og familie som er igjen, det er jo ingen de kan legge skylden på. Hvordan kan man akseptere at en du er glad i, som smilte heletiden og du trodde hadde det relativt bra, bestemte seg for å ta livet av seg selv uten å engang gi et hint?

Når vet vi at nok er nok? Når kan vi som er rundt disse forstyrrende deprimerte menneskene forstå at nå er det like før? Får vi noen gang vite noe?

Noen kan jo kanskje legge igjen en lapp, eller sende en melding. Men det må bety at dette var en planlagt handling som har vært i denne personens tankeløp lengre enn 5 minutter. Hva med impulshandlingene. Vi kan alle gå av skaftet og gjøre små ting vi angrer på i etterkant. Enn om vi går alt for langt, og aldri mer kan angre på det vi har gjort?

Det værste må være at du vet du alltid har vært der, men aldri visst nok til å gjøre noe. Det værste må være å være igjen. Hva skal du stå opp i morgen for?

Du kan ikke legge skylden på deg selv, det var ikke din handling. Hvem skal vi bli sint på? Hvis vi ikke har noen å være sint på, hvordan skal vi få til å bevege oss vidre på denne stigen vi så fint kaller livet?

Hvordan ville det ha vært å prøve, men ikke dø. Kanskje ligge på sykehus i en tid. Kanskje dø der, kanskje ikke. Hvis du overlever, prøver du da på nytt eller.. Hva tenker man da? Hvordan ser man på livet med et par øyne som kanskje allerede har vært død engang før, for en liten stund?

Hva kan vi gjøre?

Vi kan vente….

Nå skal de avgjøre om stripping er kunst eller ikke. Nja, joda. njeh, kanskje ?
Joda klart, stripping har jo likhetstrekk med dans, dans er kunst, men kan vi kalle stripping kunst? Man kan jo si at det kommer an på strippingen. Men hvor stort er det spekteret over hvor mange forskjellige måter man kan kle av seg klærne mens man danser og folk sitter rundt sprengkåte og kaster penger på deg? Jeg er jo ingen ekspert på området, men jeg må vel få lov til å si jeg er skeptisk.

I dagen samfunn så handler stripping stortsett om at man skal kle av seg det lille man har på seg og danse rundt en haug med folk. Altså det handler om å selge kropp. Så hvis det å selge kropp er kunst, da må pornostjerner og prostituerte være kunstnere da?
Men de skal vi ikke ha noe av. Så hvorfor forskjellsbehandlingen?

Vi skal ikke ha nakenustillinger eller prostituerte i samfunnet, men å kle av seg alle klærne og danse noe vulgært forran en folkemengde, dèt er kunst. Og folk sier popstjærnene er vulgære?

Joda, det er sikkert et svært frigjørende yrke og de som velger det har det sikkert veldig fint. Jeg er ikke her for å dømme, men hvis jeg kler av meg alle klærne mens jeg danset på en utstilling, hadde jeg da vært en kunstner? Eller hadde noen tildekket meg, ringt politiet eller ambasaden kode blå?

Hvor går grensen over hva som er kunst og hva som bare blir perverst og smakløst? Hvem kan bestemme den grensen? Ja, dans er kunst. Er stripping kunst? kanskje, til en viss grad. Kroppen er jo helt naturlig så den er jo et kunstverk i seg selv, men det finnes grenser over hva man kan gjøre offentlig. Spesielt i denne verden hvor vi har regler for alt.

Så, i en strippebar, går virkelig menn dit for å se et seriøst kunststykke, eller bare for at de er kåte og vil se nakne damer hoppe rundt og disse med puppene? Helt ærlig? Nei jeg tror nok ikke det.

Stripping er kunst, jaok. Hva blir det neste?
Hvis stripping er kunst, blir sikkert porno kunst, og til slutt kan vi alle ha sex i gatene og løpe rundt nakne. Hurra!

Men stripping kan være kunst, til en viss grad. Men da må det være lagt opp til at det skal være kunst fra første steg. Slik jeg ser det nå er det eneste jeg tenker på når jeg tenker stripping at jenter, i ikke alt for mye klær, kler av seg mens de danser sexy rundt en gjeng med kåte mannfolk som putter penger i de få trådene de har på seg. Men hva vet vel jeg. Jeg er jo ingen kunsnter

Til syvende og sist så handler dette om moms, men noe så utilstrekkelig kjedelig gadd jeg ikke skrive om!

.. å jasså men så setter vi et her og!

Mette Marit fikk slengt et tredje øye midt i pannen, eller som vg.no har så fint formulert det: “kronprinsparet fikk hvert sitt tredje øye i pannen”

…… sikkert.. fint .. det… Ô_ø